Leiligheter til salgs på Facebook

På E24.no og forsiden av VG-Nett i dag kan vi lese om bruken av nye virkemidler som Facebook for å få oppmerksomhet fra leilighetskjøpere. I disse dager hvor det ligger rekordmange leiligheter for salg på steder som Finn.no kan det være lurt å prøve nye og flere metoder.

Spesielt i markedet for førstegangskjøpere er helt klart sosiale og digitale medier relevant som markedsføringskanal. Vær der kjøperne er - og kjøperne er på nett. Selv om annonser ligger tilgjengelig på nett allerede, skal de konkurrere med 21 172 andre boliger på Finn.no. Da kan det være vanskelig å nå fram. Spre derfor budskapet gjennom flere kanaler, og ikke minst involver potensielle kunder i jungeltelegrafen. Mennesker stoler på mennesker, og ikke nødvendigvis eksperter. Derfor vil det være lurt å involvere andre brukere, som for eksempel bor i det området du skal selge boligen, og be om innspill. De kan være gode ambassadører for området, for blokken, for leiligeheten.

Det handler om å involvere nettverket ditt, og gjøre ditt objekt tilgjengelig og relevant for potensielle kjøpere. Facebook kan da være et relevant sted å spre budskapet ditt. En million nordmenn samlet på ett sted er et godt utgangspunkt. Men hvorfor stoppe der?

Hvorfor ikke dele bilder av leiligheten på Flickr, eller legge ut noen fristende videoer på egen YouTube-profil? Hva med en egen nettside/blogg om objektet du selger hvor andre kan kommentere og komme med innspill til aktiviterer og kafeer i området? Spre det deretter på Twitter og Nettby. Mulighetene er uendelige og de er gratis!

Lureri, advokater og manipulering irriterer Jaffe

Blogger Joseph Jaffe slår ned på Sprint, Sony, T-Mobile, Starbucks og target. Absolutt verdt noen minutter av ditt liv.

Kjør film.

Lei av sosiale medier?

Da er denne filmen noe for deg.

Kanskje det er like greit å ta sommerferie og la PCen bli hjemme? Gjør det!

Facebook større enn MySpace globalt

Trenden har vært klar lenge, men i dag skriver TechCrunch at Facebook har gått forbi MySpace i antallet månedelige unike brukere på globalt nivå. Begge tjenestene hadde omtrent 115 millioner unike besøkende i april i år, ifølge tall fra Comscore.

I Norge er det liten tvil om at Facebook er større enn MySpace, til tross for at vi ikke har sett noen lokale brukertall på sistnevne. Ifølge Facebook er det i skrivende stund 1.040.400 nordmenn registrert i nettsamfunnet.

Det er først og fremst vekst i brukermassen utenfor USA som gjør at Facebook nå er verdens største sosiale nettverk. “Over there” er fortsatt MySpace størst, med 72 millioner unike månedelige brukere, mot Facebooks 36 millioner, men sistnevnte vokser raskere.

Hva i huleste er sosiale medier?

Du har sikkert hørt uttrykket før. Du er antageligvis en del av det hele tiden. Du gir av deg selv for å få mer av andre. Du sosialiserer med venner, kollegaer, familie og perifere kontakter. Ikke på cafeen eller i stua hjemme, men i sosiale medier - på internett.

Facebook, YouTube, Wikipedia, MySpace, Twitter, Google Reader, Netvibes, Flickr, Picasa, del.icio.us, digg, glugg, kudos, stumbleupon, dopplr, linkedin, last.fm, FriendFeed, Tumblr, jaiku, ebay, utterz, qik, technorati, blogger og wordpress. Dette er noen av de tusenvis av tjenestene vi stadig bruker mer og mer tid på.

Sosiale medier åpner for direkte samtaler og deling av ord, bilder, lyd og video, overalt, hele tiden.

Common Craft er et amerikansk rådgvningsmiljø fra Seattle som har tatt for seg nye medier og laget meget gode og enkle videoer om alt fra Twitter og RSS til Wikis og sosiale medier. Den siste i rekken er om nettopp sosiale medier og gir en svært god innføring i begrepet.

Jeg begynner i Norges mest spennende PR-byrå

I dag meldte jeg overgang fra jobben som informasjonsleder i Opplysningskontoret for kjøtt til GCI Communique.

Norske bedriftsledere og mange norske kommunikatører har ennå ikke tatt inn over seg at vi er på vei inn i en ny tidsalder på internett. Foreløpig er de bekymret over at ungdommen flykter fra TV, og om vi kommer til å lese nyheter på nettet eller i en papiravis i fremtiden. Disse bekymringene burde i seg selv være nok til at budsjettene bør flyttes fra reklame og over på PR. Digital PR kan være spesielt effektivt.

Disse endringene er likevel bare starten. De som vinner kommunikasjonskampen er de som tør å ta med kundene sine på en personlig dialog, og som er villige til å lytte og agere på det de får høre.

I tillegg må de som vil lykkes i fremtiden finne frem kunnskapen og kunnskapsfolkene i bedriften, og tilby nyttig kunnskap og nyttige digitale verktøy til forbrukerne.

Det nytter ikke å grave seg ned lenger. Innen to til tre år vil vi se et markert skille mellom de som lykkes og de som har feilet i det nye mediemarkedet.

Dette er en utfordring det var umulig å si nei til. GCI Communique har som uttalt mål å være det beste fagmiljøet på Digitale Media Relations (DMR), en ny fagretning innenfor PR. Med min erfaring fra digitale strategier og forbruker-PR hos Opplysningskontoret for kjøtt kan vi tilby kundene våre unike kommunikasjonssløsninger.

En jobb i GCICommunique kommer til å bli den mest spennende PR-arbeidsplassen de neste årene. Jeg er heldig som får være med fra starten.

Lurer du på noe eller ønsker et bilde, kontakt meg på mobil 930 53 555 eller e-post: tt@gcic.no

Staten, ikke helt på nett

Ulf Petter Hellstrøm i Aftenposten skriver i dag saken “Må vise ansikt på Facebook” på E24 der han refererer til medieforsker Tanja Storsuls innspill om at det offentlige Norge må være på de arenaene målgruppen er. Jeg kunne ikke være mer enig. Samtidig er forskningen upresis, av den grunn at den har startet i feil ende.

- Det offentlige må tenke gjennom hvordan man bruker de nye mulighetene, sier Storsul. Det er det ikke bare staten som må. Privatpersoner, næringsliv, offentlige myndigheter og etater, organisasjoner, politiske partier og stiftelser. Alle må de tenke gjennom sin kommunikasjon med omverden.

Facebook eller ikke Facebook, er IKKE spørsmålet
Imidlertid stusser jeg over fremgangen til medieforskningen. I oppdrag fra fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys, skal ikke spørsmålene være om Facebook er en døgnflue eller om sosiale tjenester er i ferd med å ersattte e-post. Dette er helt irrelevante spørsmål. De interessante spørsmålene er:

• Er vi der målgruppen er?
• Tar vi forbrukermakten på alvor?
• Lytter vi til samtalen som foregår på nett?
• Har vi lært oss språket til målgruppen på nett?
• Har vi en helhetlig digitalsosial strategi for kommunikasjon i nye kanaler?

Facebook eller ikke, er derfor irrelevant i seg selv. Det er bare ett medium i jungelen av sosiale nettverk på nett. Det som er viktig er å gjøre seg opp en mening om dette er dette relevant for meg? Vet jeg hvem som snakker om meg, og hva snakker de om? Hvor møtes min målgruppe på nett?

Lytte, engasjere, påvirke
I den rekkefølgen. Det er umulig å engasjere seg i noe du ikke kan noe om uten å miste troverdighet. Det er umulig å påvirke direkte en målgruppe du ikke har lyttet til og engasjert deg i. Sånn fungerer vi mennesker og sånn fungerer nettet og sosiale medier. I bunn av dette må det ligge en solid strategi som er forankret i foretningmessige, politiske eller organisatoriske målsetinger. Målet er ikke å være på Facebook, bare for å være på Facebook.

Så svaret på spørsmålet som ble stilt om staten skal justere sin informasjonsstrategi, er et rungende JA. Fremgangsmåten derimot må være gjennom grundig arbeid og lytting, og ikke ved å avlede de virkelige strategiske valgene med å stille spørsmål om Facebook.

Erfaring, erfaring, erfaring
I Norge er det ikke mange som har erfaring nok i de nye mediene til å se mulighetene på et strategisk nivå, eller ta de underliggende truslene alvorlig. I GCI Communique har vi jobbet målrettet med det vi kaller Digital Media Relations (DMR) i flere år, hjulpet norske og internasjonale bedrifter med å kommunisere med målgruppen, direkte, hele tiden gjennom nøye planlagte strategiske valg.

Hjelp! Barnet mitt er på nett!

I går kveld var jeg på foreldremøte på skolen til min eldste sønn. Han går i tredje klasse og står akkurat på terskelen til å få sin første mobiltelefon. ”Alle” i klassen har, og vi har lovet at han skal få når han blir ni, og skal begynne i fjerde. PC’en er innstallert på gutterommet, og alt er tilrettelagt for pjokkens fremtidige virtuelle liv.

Mobil- og internettgenerasjonen
Men hva må vi som foreldre tenke på før vi utstyrer ungene våre med kommunikasjonsverktøy de ikke har begrep om hvordan virker? Og med ”virker”, så mener jeg hvilke konsekvenser det kan få når unge mennesker kommuniserer på nett uten å ha et bevisst forhold til hva de egentlig begir seg ut på. Jeg tenker selvfølgelig med gru på mobbing, porno og at de skal komme i kontakt med personer jeg ikke ønsker at de skal ha kontakt med osv, osv.

Samtidig er ungene våre kjappere enn lynet når det gjelder å finne ut hvordan nye duppeditter fungerer. I websammenheng er de generasjon 2.0. De vokser opp med kommunikasjonsverktøy vi foreldre kun har hatt et forhold til i drøye 10 år. Den gangen snakket kritiske røster om at internett er en flopp. Så feil kan man altså ta. Som voksne må vi ta innover oss, ikke bare at internett og mobiltelefon er kommet for å bli, men også at utviklingen aksellererer fra ” 0-100” på null komma niks.

I utgangspunktet er denne utviklingen positiv og byr på muligheter vi som vokste opp på på 70-, 80- og tidlig 90-tall bare kunne drømme om. Måten unge mennesker kommuniserer på utvikler seg og blir stadig mer komplisert. Samtidig er utfordringen å sette seg inn i hvordan de nye sosiale mediene virker for å kunne veilede og følge opp ungene våre på en fornuftig måte.

Barnevakten
På foreldremøtet i går kveld var temaet barn, nye sosiale medier og mobbing. Torgeir Frøystein fra Barnevakten holdt et viktig, bevisstgjørende og tankevekkende foredrag om våre barns måte å kommunisere med hverandre på. Det var ikke lystige opplysninger, og mange foreldre fikk seg en kraftig oppvekker. Vi vet for lite om våre barns verden på nett, hvem de snakker med, og hva de utsettes for.

Å ta ansvar
Hvem har så ansvaret når kommunikasjonen kommer ut av kontroll? Er det mediene og kanalene som sådan? Er det foreldrene, eller barna selv? Hvem er det som egentlig skaper internett? På samme måte som vi ikke kan klandre Statens Vegvesen, Veidekke, Skanska eller andre veieiere for fartsbøllenes trafikkforseelser, kan vi neppe klandre verken programvareleverandørene eller ISPene, mobiloperatørene eller innholdsleverandørene for uvettig bruk av kommunikasjonskanalene. Det er brukerne - du og jeg og barna våre som til syvende og sist har ansvaret for egne handlinger.

Mobilbransjen har likevel tatt utfordringene knyttet til barn og unges mobilbruk på alvor. De har etablert dialog med Barneombud og forbrukermyndigheter for å bedre sikkerheten og for å få bukt med det som oppleves som uønsket mobilatferd. NetCom har lagt ut en foreldreguide på sine nettsider. Telenor har gjort det samme.

Være på nett!
Og hva kan vi som foreldre gjøre for å hindre at barna våre enten utsettes for uønsket atferd på nettet, eller selv utsetter andre for ubehagelige opplevelser? Hva kan vi gjøre for å holde tritt med utviklingen? Svaret er enkelt: Vi må være der! Vi må være der og lytte på barna, snakke med dem – gi råd og veilede. Og vi må være der de er – på nett.

Gode steder å starte

• Redd Barna har laget egne nettvettsider som er verdt et besøk
• Barnevakten har mye informasjon om barn og internett
• Barneombudet har initert en egen merkordning for trygge internettsider for barn

Oppdatert: Saken er fortsatt aktuell og debattert i dag, 26. juni, på Dagbladet.

B2B og B2C er døde - lenge leve P2P!

I løpet av de siste ukene har jeg hatt flere diskusjoner med kolleger, både her i Norge og i resten av verden, om hvordan såkalte B2B-selskaper, altså selskaper som selger varer eller tjenester til andre selskaper, bør oppføre seg i den digitale sfæren. Blant annet min kollega Brian Woodward ved vårt søsterselskap GCI Mannov i København har skrevet om dette på sin blogg, (Un)spun.dk. Felles for alle er at det er en oppfatning om at B2B-selskaper er nølende i forhold til å implementere tiltak og strategier for å komme i nærmere kontakt med sine kunder.

Jeg tror det egentlig er på tide å ta et skritt tilbake og revurdere uttrykket B2B (og B2C for den saks skyld). For er vi egentlig i en tid der et selskap selger eller kjøper en vare? Med internett og sosiale medier øker muligheten for mer direkte kontakt med personene i et selskap, enten du selger eller kjøper en vare. Og når personer snakker med personer, som de jo gjør, skal og bør sosiale og digitale medier være langt fremme i bevisstheten til en kommunikasjonsdirektør eller rådgiver. Jeg vil derfor gå så langt som å si at B2B og B2C er døde uttrykk - P2P, “peer to peer” eller kommunikasjon mellom personer, har derimot kommet for å bli, noe som åpner for en rekke nye kommunikasjonsmuligheter.

I GCI Communique jobber vi allerede med flere norske selskaper som er i ferd med å ta spranget ut i den digitale verden, og et par av dem ville antagligvis definert seg selv som B2B-selskaper. Dette er prosjekter vi ikke kan si så mye om, bortsett fra at de når målgrupper på en helt ny og direkte måte. Dette er selskaper som allerede er ute av startblokkene og jeg er overbevist om at de blir trendsettere innen kommunikasjon de neste årene.

For oss som jobber med digitale medier er dette spennende tider, og vi ser at stadig flere næringslivsledere for opp øynene for de mulighetene internett og direkte kommunikasjon gir. Dette er noe jeg og mine kolleger mer enn gjerne diskuterer. Hvem har løst koden for selskapskommunikasjon allerede? Hva er de virkelig gode eksemplene? Og hvem har det største potensialet?

Second Life og DnB NOR – stille i fjøset?

Den internettbaserte virtuelle verdenen Second Life kunne vise til voldsom vekst for omtrent et år siden, men har siden dabbet litt av. Verdenen har har i dag 12 millioner innbyggere på verdensbasis, hvorav kun 10 prosent er aktive brukere. Rundt 1.500 av disse er nordmenn, hvor rundt 100 personer er aktive brukere. Les mer om Second Life på Wikipedia.

Tidligere denne uken skrev Digi.no om at det er tomt i norske Second Life-lokaler. DnB NOR var en av bedriftene som satset på den virtuelle verdenen, og ifølge Dagens Næringsliv har de brukt en halv million kroner på satsningen. Nå er det derimot “stille i fjøset” hos DnB NOR i Second Life.

- På åpningsdagen hadde vi stor trafikk, og i dagene etter var det omtrent 20 som var innom. Nå er vi nede i to til fem hver dag, sier Espen Sparre-Enger, prosjektleder for Second Life i DNB Nor, til Dagens Næringsliv.

Sitater som dette gir selvfølgelig vann på mølla for kommentarer til saken og storbanken får så hatten passer i debattforumet. På mange måter er det forståelig. En satsing til en halv million kroner bør definitivt nå ut til mer enn et par hundre personer i året. En kan selvfølgelig også diskutere om Second Life er riktig arena for et selskap som DnB NOR. Ifølge banken er det mellom 1200 og 1700 nordmenn som bruker nettsamfunnet. Noe sier meg at et tettsted med det samme befolkningstallet ikke ville blitt viet en ny filial.

Forfriskende å ta sjansen
Men kritikken til side. Jeg synes DnB NOR bør applauderes for å prøve nye kanaler og ny teknologi. Det er forfriskende å se en bedrift de fleste oppfatter som gammeldags og traust prøve seg på nye fremstøt for å nå kundene sine. Å prøve er første skritt for å være den første bedriften som treffer målgruppen. Selv om dette forsøket neppe kan beskrives som en suksess, kan DnB NOR i det minste slå seg på brystet og si at de prøvde først. Gjør de det hver gang det dukker opp et nytt medium eller en ny kanal tror jeg de vil lykkes i kundekommunikasjonen sin også. Dette er noe andre norske selskaper kan lære av.

Men, det kan ofte lønne seg å ta to skritt tilbake før man tar ett frem igjen. Start med å stille noen enkle spørsmål. Hvorfor skal vi gjøre dette? Hva er målsettingen? Har vi en strategisk forankring i den digitale sfæren? Har vi lyttet nok til målgruppen der ute til å forstå hva de vil ha, og hvordan vi bør og skal kommunisere med dem?

Går man gjennom en tankerekke før man hopper ut idet, blir ofte resultatet bedre med en gang. Lytt først, lær deretter å påvirke, så kan du starte å engasjere målgruppen.