Jeg begynner i Norges mest spennende PR-byrå

I dag meldte jeg overgang fra jobben som informasjonsleder i Opplysningskontoret for kjøtt til GCI Communique.

Norske bedriftsledere og mange norske kommunikatører har ennå ikke tatt inn over seg at vi er på vei inn i en ny tidsalder på internett. Foreløpig er de bekymret over at ungdommen flykter fra TV, og om vi kommer til å lese nyheter på nettet eller i en papiravis i fremtiden. Disse bekymringene burde i seg selv være nok til at budsjettene bør flyttes fra reklame og over på PR. Digital PR kan være spesielt effektivt.

Disse endringene er likevel bare starten. De som vinner kommunikasjonskampen er de som tør å ta med kundene sine på en personlig dialog, og som er villige til å lytte og agere på det de får høre.

I tillegg må de som vil lykkes i fremtiden finne frem kunnskapen og kunnskapsfolkene i bedriften, og tilby nyttig kunnskap og nyttige digitale verktøy til forbrukerne.

Det nytter ikke å grave seg ned lenger. Innen to til tre år vil vi se et markert skille mellom de som lykkes og de som har feilet i det nye mediemarkedet.

Dette er en utfordring det var umulig å si nei til. GCI Communique har som uttalt mål å være det beste fagmiljøet på Digitale Media Relations (DMR), en ny fagretning innenfor PR. Med min erfaring fra digitale strategier og forbruker-PR hos Opplysningskontoret for kjøtt kan vi tilby kundene våre unike kommunikasjonssløsninger.

En jobb i GCICommunique kommer til å bli den mest spennende PR-arbeidsplassen de neste årene. Jeg er heldig som får være med fra starten.

Lurer du på noe eller ønsker et bilde, kontakt meg på mobil 930 53 555 eller e-post: tt@gcic.no

En utenriksminister, en dagligvarekjede og GCI Communique

Vi i GCI Communique er ofte skeptiske til målinger og kåringer, men når vi selv kommer på en finfin tredjeplass på listen over Nordens mest populære WordPress-blogger, så kan vi ikke gjøre noe annet enn å hvertfall videreformidle dette. Og vi er i godt selskap. Listen til svenske WordPress Magazine toppes av den svenske utenriksministeren Carl Bildt, og følges deretter av dagligvarekjeden Konsum. Norske Ars Ethica tar plassen bak oss, og dermed kan vi slå oss på brystet og si vi er Norges mest populære WordPress-blogg.

Her er listen til WordPress Magazine:

1. Alla Dessa Dagar - En Utrikesministers Vardag Och Verklighet
2. Konsum - Historier från en närbutik
3. GCI Communiques blogg - Ny PR i en ny verden
4. Ars Ethica - tanker om etikk, religion og vitenskap
5. the real mymlan - mymlan försöker fortfarande förstå…

Når skrytet nå er unnagjort er det på sin plass med noen “disclaimere”. WordPress Magazine sier lite eller ingenting om hvordan, når eller på hvilket grunnlag listen er satt opp, og det skulle vi gjerne visst. Ja, vi har hatt bra bruk de siste ukene, spesielt etter vårt siste innlegg mandag før påske, med mer enn 1.600 treff på en dag, og har WordPress Magazine gjort sin måling denne dagen, har vi hatt flaks.

Uansett er vi stolte over å være på listen, og ønsker herved både Carl Bildt, de ansatte i Konsum og resten av bloggosfæren en riktig god påske.

Når en bloggkommentar gjør deg kvalm

Å opprette en blogg, enten det er som bedrift eller privatperson, betyr at du også kan åpne for kommentarer til det du skriver. Veien til dialog og diskusjon er kort, og det er nettopp dette som skiller nye medier fra gammel, tradisjonell massekommunikasjon, og som i våre øyne verdiøker en blogg.

Men hva gjør man når det kommer kommentarer som er upassende, krenkende, provoserende eller kvalmende? Det var nettopp det som skjedde med vår egen blogg lørdag morgen, i en kommentar til Nina Kersten Nilsens sak “Hjelp! Barnet mitt er på nett”. Kommentaren fra “j b”, skrevet ved halv to-tiden på natten, gjorde at jeg satte morgenkaffen i halsen. Min første tanke var “din syke, syke jævel” og jeg var kun noen nanosekunder fra å slette hele det lange innlegget. Det “j b” har utsatt sin datter for kan neppe karakteriseres som noe annet enn et overgrep, og jeg tviler på om noen vil si at det er et eksempel til etterfølgelse.

Men så var det dette med sensur og åpenhet da. Vi har tidligere stilt spørsmål om innhold på nett bør sensureres og ytringsfriheten er noe som er svært viktig. Jeg tror ikke det “j b” skriver er direkte lovstridig, selv om nok mange vi si at det er forkastelig.

Nettopp derfor har vi valgt å la kommentaren stå inntil videre, i det minste til det kommer store protester. Nå kan det selvfølgelig argumenteres med at kommentaren til “j b” (hvorfor signerte du forresten ikke med fullt navn?) er helt utenfor det denne bloggen handler om, nemlig kommunikasjon og PR, men på den annen side handler PR og kommunikasjon om nettopp det å ha forskjellige standpunkter og å delta i en debatt.

Dette er et tema som garantert vil skape debatt også i fremtiden. Når skal en slette en kommentar? Hvor mye skal egentlig til? Er det nok at en kommentar er krenkende eller må innholdet være lovstridig for at det skal kunne slettes?

B2B og B2C er døde - lenge leve P2P!

I løpet av de siste ukene har jeg hatt flere diskusjoner med kolleger, både her i Norge og i resten av verden, om hvordan såkalte B2B-selskaper, altså selskaper som selger varer eller tjenester til andre selskaper, bør oppføre seg i den digitale sfæren. Blant annet min kollega Brian Woodward ved vårt søsterselskap GCI Mannov i København har skrevet om dette på sin blogg, (Un)spun.dk. Felles for alle er at det er en oppfatning om at B2B-selskaper er nølende i forhold til å implementere tiltak og strategier for å komme i nærmere kontakt med sine kunder.

Jeg tror det egentlig er på tide å ta et skritt tilbake og revurdere uttrykket B2B (og B2C for den saks skyld). For er vi egentlig i en tid der et selskap selger eller kjøper en vare? Med internett og sosiale medier øker muligheten for mer direkte kontakt med personene i et selskap, enten du selger eller kjøper en vare. Og når personer snakker med personer, som de jo gjør, skal og bør sosiale og digitale medier være langt fremme i bevisstheten til en kommunikasjonsdirektør eller rådgiver. Jeg vil derfor gå så langt som å si at B2B og B2C er døde uttrykk - P2P, “peer to peer” eller kommunikasjon mellom personer, har derimot kommet for å bli, noe som åpner for en rekke nye kommunikasjonsmuligheter.

I GCI Communique jobber vi allerede med flere norske selskaper som er i ferd med å ta spranget ut i den digitale verden, og et par av dem ville antagligvis definert seg selv som B2B-selskaper. Dette er prosjekter vi ikke kan si så mye om, bortsett fra at de når målgrupper på en helt ny og direkte måte. Dette er selskaper som allerede er ute av startblokkene og jeg er overbevist om at de blir trendsettere innen kommunikasjon de neste årene.

For oss som jobber med digitale medier er dette spennende tider, og vi ser at stadig flere næringslivsledere for opp øynene for de mulighetene internett og direkte kommunikasjon gir. Dette er noe jeg og mine kolleger mer enn gjerne diskuterer. Hvem har løst koden for selskapskommunikasjon allerede? Hva er de virkelig gode eksemplene? Og hvem har det største potensialet?

Trenger vi internettsensur?

De siste dagene har vi sett en voldsom debatt i media om hvem som har ansvaret for innhold i kommentarer på nettavisene. Dette kommer i kjølvannet av at rykter om tidligere Start-trener Stig Inge Bjørnebye ble lagt ut på debattforumet til Fædrelandsvennen. Bjørnebye klaget Agderposten inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU) etter at avisen gjenga innleggene på redaksjonell nettplass, og i går fikk han medhold i utvalget.

Saken bringer en del interessante spørsmål på banen: Er aviser ansvarlige for innhold publisert av lesere på deres nettsider? Burde disse kommentarene sensureres? Burde alt innhold på nett sensureres? Isåfall, hvem skal gjøre det? Og er det teknisk mulig?

For å ta det siste først, sensur av innhold på internett er umulig i dag, så langt jeg kan forstå. Hvis jeg vil spre et rykte, så kan jeg gjøre det. Skulle nettavisene stenge for kommentarer er det nok av andre blogger og diskusjonsfora, både i Norge og i utlandet. Å opprette en ny blogg eller legge ut innhold på Twitter tar heller ikke mer enn noen sekunder.

Personlig mener jeg at enhver form for sensur er skummelt, og et spark mot ytringsfriheten. Bare ordet gir meg assosiasjoner til fortidsgufs fra Sovjetunionens informasjonskontroll og overvåking. En rekke land sensurerer nettsider i dag, men jeg tror ikke dette er land som Norge ønsker å bli satt i samme bås som.Jeg tror løsningen på problemet er enklere enn man tror. Ved å ansvarliggjøre den enkelte kommentaren blir ansvaret tatt vekk fra nettavisene. Anonyme kilder har aldri vært spesielt ansett innen journalistikken, og internasjonalt ser det ut til at flere og flere identifiserer seg med fullt navn når de legger ut innhold. Selv kan jeg ikke huske sist gang jeg kommenterte noe anonymt, og jeg kan som, regel stå for det jeg skriver.

Dette krever selvfølgelig en form for registrering, som kanskje kan være problematisk rent teknisk, men det burde være mulig å for eksempel kreve registrering via mobiltelefon.

Internett er ikke lenger en ren informasjonskanal, men et sted folk går for å utveksle meninger. Dermed har alle blitt innholdsprodusenter, og denne trenden tror jeg vanskelig kan stoppes, og det er bra. De tradisjonelle mediene bør ikke ha monopol på informasjon, men “mannen i gata” må også ha spilleregler å forholde seg til. Å ikke spre usanne rykter burde være ren folkeskikk, enten det er på nett eller ansikt til ansikt.

Fremtiden vil vise om vi er voksne nok til å ha et åpent internett der alle kan bidra. Gjennom gode spilleregler og selvjustis vil nettet bli en enda bedre kanal…

Del godene på nett

Internett er ikke lenger et sted en bare finner informasjon, men i økende grad en kanal for deltagelse. En rekke amerikanske bloggere, blant annet Todd Defren fra PR Squared og Chris Brogan har skrevet innlegg den siste tiden om den enkelte nettbrukers ansvar for å dele det innholdet de synes er interessant. Dette i seg selv er et spennende tema, spesielt for de av oss som er i en bransje der kortene tradisjonelt holdes tett til brystet.

Den internasjonale PR-bransjen er i økende grad basert på deling av informasjon, og jeg leser nesten daglig innlegg fra rådgivere som jobber i konkurrerende (i det minste i USA) selskaper. Vi har ikke kommet like langt i Norge, men det har blitt mer stuerent å benytte seg av PR-byråer, og flere og flere kunder ser fordeler med at vi kan fortelle andre at de jobber med oss. Dette tror jeg er sunt for omdømmet til en bransje som har et rykte som en lukket gutteklubb. Vi er stolte av de kundene vi har, og det vi får til for dem.

Ikke bare er det akseptert å fortelle hvem man jobber for, men en del kunder har heller ikke noe imot å fortelle hva vi gjør for dem. Dette ville vært uhørt for bare noen år tilbake. Nå skriver til og med enkelte PR-rådgivere bøker om hvordan man bør gå frem. Et ypperlig eksempel på dette er Geoff Livingstons og Brian Solis‘ bok “Now is Gone“, som burde være førstevalget hvis du vil forstå hvordan PR har endret seg med den såkalte Web 2.0-teknologien.

Selvfølgelig respekterer vi fortsatt kunder som ikke ønsker å gå ut offentlig med at de bruker PR-byråer som kommunikasjonshjelp, men jeg tror dette kommer til å bli et stadig sjeldnere fenomen.

Det finnes en rekke måter å dele interessant lesing på. RSS-leseren Google Reader har en ypperlig “Share”-funksjon, å legge til artikler i Facebooks “Posted items” er en effektiv måte å spre budskap på, og Twitter (som nå vokser raskt i Norge) kan brukes til å få ut en nyhet raskt. Dette kan komme til å revolusjonere måten vi kommuniserer på, det vil sikre en mer åpen PR-bransje, og dermed bedre hele bransjens omdømme.

Vi i GCI Communique deler gjerne det vi leser og tenker med andre, enten det er kunder, mulige kunder, ansatte, mulige ansatte eller konkurrenter. Det er vi ikke sikker på om det er mange andre som gjør…

Og for all del, del gjerne denne saken…