Stasi-stat sjekker svenskers surfing

I Sverige har iveren etter å kunne overvåke alt og alle tilsidesatt personvernet. Ikke bare for svensker, men også norsk tele- og nettrafikk. Samtidig jobber FBI med en lignende overvåkningslov på internasjonalt nivå. Jan Omdahl skriver i sin artikkel “Söta Bror ser deg på nettet” på Dagbladet.no i går at loven gir Försvarets Radioanstalt (FRA) rett til å overvåke all kabelbåren informasjon som passerer Sveriges grenser. Det vil si alt fra e-post og internettrafikk, til SMS, chat og telefoni. Bloggosfæren er i harnisk, og jeg er med i protesttoget! Oppropet er i gang, og jeg skjønner det godt.

Nettverket “Stoppa FRA-lagen” samler stadig flere tilhengere, og kommentarer i nettaviser, blogger og debattforum er uendelige. I praksis gir loven myndighetene frie hender til å avlytte alt og alle, noe som i ytterste konsekvens vil drepe dialogen på nett, bryte alle personvernlover og endre måten vi bruker på nettet på dramatisk.

Som Jan Omdahl så korrekt uttrykker det: “Innføringen av den svenske signalspaningsloven viser at nasjonale politiske beslutninger lett kan få uoversiktlige internasjonale konsekvenser i det globaliserte nettverkssamfunnet.”

Med overskriften i dette blogginnlegget regner jeg med at det står to svenske herrer i lærfrakk utenfor døren min i morgen og drar meg inn i en svart bil med svenske CD-skilter… Hmmm, fikk en tanke. Som PR-byrå lurer jeg på om vi kan kjøpe tjenester fra FRA? En slags avansert medieovervåkning…

Tilgjengelighetens pris

Med 10 megabit rett i veggen, trådløst nettverk og et utall mobiltelefoner, er tilgjengeligheten komplett. Også på vidda. I år var vi på påsketur med venner som har bygget seg hytte med alle fasiliteter som tenkes kan. Fantastisk deilig. Her går vi ikke glipp av en eneste ting. Ferske nyheter hver dag, mail tilgjengelig hele tiden – også i skiløypa, for man har da mobiltelefon med e-post må vite – kontakt med omverdenen og ikke minst jobben.

På hytta har de et skikkelig værbarometer som forteller, ikke bare om gradene utenfor hytteveggen, men også hvor kaldt eller varmt gradene oppleves, vindstyrke, fuktighet og you name it. Omtrent nok til å gjøre Kristen Gislefoss misunnelig.

Tilbake til tilgjengligheten. Med all verdens kommunikasjonsutstyr er det bare en selv som kan sette grenser for egen tilgjengelighet. Samtidig som det er en frihet, det å kunne jobbe når som helst og hvor som helst, kan tilgjengeligheten også til tider oppleves som et press og stress. Burde jeg logge meg på nå? Forventer noen noe av meg – hele døgnet – eller er det ok å ta en pause og skjerme seg ? For det er det dette handler om. Å skjerme seg. Alle har behov for å koble helt ut fra tid til annen, og det ansvaret er det kun vi selv som kan ta. Oppdrar du kontaktene dine til å vite at du bestandig er tilgjengelig, vil de også kreve mer av deg.

Ingen påske uten en småulykke. Minstemann i familien, en nysgjerrig ettåring som så vidt har lært å gå reiser seg opp og støtter seg på en glovarm peis. Ulykken var et faktum. Vi forsøkte å kjøle ned som best vi kunne men stakkaren skrek og skrek. En lur sjel kom på å ringe til Røde Kors. Vi var jo på fjellet. Og mannskapet innfant seg på hytta bare fem minutter senere. Og fem minutter etter det kom legen. Før vi visste ordet av det befant vi oss i en ambulanse på vei til Drammen sykehus for nærmere sjekk. Og heldigvis gikk det veldig fint. Omfanget av 2. gradsforbrenningen ble kraftig redusert og lillemann har det fint. Til tross for at det ikke var en livstruende ulykke var vi veldig glade for mobiltelefonen den dagen.

Takk og pris for tilgjengeligheten!

Staten, ikke helt på nett

Ulf Petter Hellstrøm i Aftenposten skriver i dag saken “Må vise ansikt på Facebook” på E24 der han refererer til medieforsker Tanja Storsuls innspill om at det offentlige Norge må være på de arenaene målgruppen er. Jeg kunne ikke være mer enig. Samtidig er forskningen upresis, av den grunn at den har startet i feil ende.

- Det offentlige må tenke gjennom hvordan man bruker de nye mulighetene, sier Storsul. Det er det ikke bare staten som må. Privatpersoner, næringsliv, offentlige myndigheter og etater, organisasjoner, politiske partier og stiftelser. Alle må de tenke gjennom sin kommunikasjon med omverden.

Facebook eller ikke Facebook, er IKKE spørsmålet
Imidlertid stusser jeg over fremgangen til medieforskningen. I oppdrag fra fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys, skal ikke spørsmålene være om Facebook er en døgnflue eller om sosiale tjenester er i ferd med å ersattte e-post. Dette er helt irrelevante spørsmål. De interessante spørsmålene er:

• Er vi der målgruppen er?
• Tar vi forbrukermakten på alvor?
• Lytter vi til samtalen som foregår på nett?
• Har vi lært oss språket til målgruppen på nett?
• Har vi en helhetlig digitalsosial strategi for kommunikasjon i nye kanaler?

Facebook eller ikke, er derfor irrelevant i seg selv. Det er bare ett medium i jungelen av sosiale nettverk på nett. Det som er viktig er å gjøre seg opp en mening om dette er dette relevant for meg? Vet jeg hvem som snakker om meg, og hva snakker de om? Hvor møtes min målgruppe på nett?

Lytte, engasjere, påvirke
I den rekkefølgen. Det er umulig å engasjere seg i noe du ikke kan noe om uten å miste troverdighet. Det er umulig å påvirke direkte en målgruppe du ikke har lyttet til og engasjert deg i. Sånn fungerer vi mennesker og sånn fungerer nettet og sosiale medier. I bunn av dette må det ligge en solid strategi som er forankret i foretningmessige, politiske eller organisatoriske målsetinger. Målet er ikke å være på Facebook, bare for å være på Facebook.

Så svaret på spørsmålet som ble stilt om staten skal justere sin informasjonsstrategi, er et rungende JA. Fremgangsmåten derimot må være gjennom grundig arbeid og lytting, og ikke ved å avlede de virkelige strategiske valgene med å stille spørsmål om Facebook.

Erfaring, erfaring, erfaring
I Norge er det ikke mange som har erfaring nok i de nye mediene til å se mulighetene på et strategisk nivå, eller ta de underliggende truslene alvorlig. I GCI Communique har vi jobbet målrettet med det vi kaller Digital Media Relations (DMR) i flere år, hjulpet norske og internasjonale bedrifter med å kommunisere med målgruppen, direkte, hele tiden gjennom nøye planlagte strategiske valg.

Nettverk til besvær

De er på forsiden av alle landets aviser, hver halvtime på TV og i radio med direktesendt pressekonferanse på 45 minutter fra regjeringskvartalet - i beste sendetid, kontinuerlig dekning i alle nettaviser, og 4583 blogginnlegg og nettdiskusjoner så langt i dag. Alt på grunn av et kjennskap, et nettverk! Manuela Ramin Osmundsen og Ida Hjort Kraby har fått føle at det nettverket de har bygget opp over 20 år, slår tilbake med full kraft.

Det at norske medier setter likhetstegn mellom inhabilitet og nettverk er vel å dra det litt langt. I vår travle informasjonsalder er nettverkene limet som holder relasjonene sammen over tid og som igjen skal sikre at du over tid har større sjanse for å få f.eks jobben som barneombud.

I følge Wikipedia uttrykker nettverksbygging at mennesker kommer sammen enten direkte eller ved hjelp av digitale nettverk for å sosialisere seg og yte hverandre assistanse faglig, forretningsmessig eller på andre måter som deltakerne drar nytte av. I dette tilfellet har deltagerne klart å dra nytte av sitt nettverk, vel og bra det, men dessverre glemte de å være åpne om det i prosessen.

Som Andreas Andersen skriver i sine mediefunderinger: “Dagens it har en sak om at kvinner er like dyktige som menn til å bygge nettverk… Samme dag kjører både VG og Dagbladet forside og multisideoppslag om statsråd Manuela Ramin Osmundsens nettverksbygging… Temmelig ironisk timing!” Mildt sagt. Kanskje er det sånn at menn snakker og skryter av det, mens kvinner holder det for selv, og dermed smeller det mer når det først kommer frem fra kvinner?

Noe Clintonsk over det
Litt omformulert, men med samme budskap: “I did not have a relationship with that woman!” Noe kjent her? En ting vi lærte oss den 26 januar 1998 er å snakke sant og si det som det er med en gang. Det er i grunn hele problemet i saken. Åpenhet er en av grunnstenene i dagens nettverksbygging som foregår i alle samfunnslag og særlig på nett gjennom sosiale fora.

Osmundsen på Facebook
Jeg kan ikke la være å tenke på hvor inhabil hun hadde vært hvis hun hadde vært på Facebook. Tenk deg om hun hadde hatt 1.000 venner der? Hun ville vært død på jobbmarkedet i all fremtid. Heldigvis for henne er det kun en liten gruppe som heter “Vi som støtter Manuela Ramina Osmundsen” med svimlende to (2) medlemmer. Tenk om hun i tillegg var så freidig å ha flere enn ett (1) bekjentskap i LinkedIn? Kanskje har hun gjemt seg i de lukkede nettverkene som for eksempel Underskog? Nei, heldigvis for henne var hun fraværende der også. Nå vet jeg det, hun har selvfølgelig et hemmelig alias. Kanskje secretary007 eller myministry…

VG - en hær mot individet
Jeg kunne for et par år siden lese i VG hvordan man bygger nettverk. Med overskriften “Enkelt på nettet: Bygg nettverk, få ny jobb“. Både Manuela Ramin Osmundsen og Ida Hjort Kraby har tydeligvis lest denne artikkel, fulgt rådene og er gode eksempler på at det virker. Jeg er ikke like sikker på at de er trofaste VG-lesere lenger.

Nettverksbygging er mer sentralt enn noen gang, både med hensyn til tilgang på kunnskap og som kanaler til å få seg nye jobber i fremtiden. Pass bare på å gjøre det synlig for allmenheten.