Stasi-stat sjekker svenskers surfing

I Sverige har iveren etter å kunne overvåke alt og alle tilsidesatt personvernet. Ikke bare for svensker, men også norsk tele- og nettrafikk. Samtidig jobber FBI med en lignende overvåkningslov på internasjonalt nivå. Jan Omdahl skriver i sin artikkel “Söta Bror ser deg på nettet” på Dagbladet.no i går at loven gir Försvarets Radioanstalt (FRA) rett til å overvåke all kabelbåren informasjon som passerer Sveriges grenser. Det vil si alt fra e-post og internettrafikk, til SMS, chat og telefoni. Bloggosfæren er i harnisk, og jeg er med i protesttoget! Oppropet er i gang, og jeg skjønner det godt.

Nettverket “Stoppa FRA-lagen” samler stadig flere tilhengere, og kommentarer i nettaviser, blogger og debattforum er uendelige. I praksis gir loven myndighetene frie hender til å avlytte alt og alle, noe som i ytterste konsekvens vil drepe dialogen på nett, bryte alle personvernlover og endre måten vi bruker på nettet på dramatisk.

Som Jan Omdahl så korrekt uttrykker det: “Innføringen av den svenske signalspaningsloven viser at nasjonale politiske beslutninger lett kan få uoversiktlige internasjonale konsekvenser i det globaliserte nettverkssamfunnet.”

Med overskriften i dette blogginnlegget regner jeg med at det står to svenske herrer i lærfrakk utenfor døren min i morgen og drar meg inn i en svart bil med svenske CD-skilter… Hmmm, fikk en tanke. Som PR-byrå lurer jeg på om vi kan kjøpe tjenester fra FRA? En slags avansert medieovervåkning…

Leiligheter til salgs på Facebook

På E24.no og forsiden av VG-Nett i dag kan vi lese om bruken av nye virkemidler som Facebook for å få oppmerksomhet fra leilighetskjøpere. I disse dager hvor det ligger rekordmange leiligheter for salg på steder som Finn.no kan det være lurt å prøve nye og flere metoder.

Spesielt i markedet for førstegangskjøpere er helt klart sosiale og digitale medier relevant som markedsføringskanal. Vær der kjøperne er - og kjøperne er på nett. Selv om annonser ligger tilgjengelig på nett allerede, skal de konkurrere med 21 172 andre boliger på Finn.no. Da kan det være vanskelig å nå fram. Spre derfor budskapet gjennom flere kanaler, og ikke minst involver potensielle kunder i jungeltelegrafen. Mennesker stoler på mennesker, og ikke nødvendigvis eksperter. Derfor vil det være lurt å involvere andre brukere, som for eksempel bor i det området du skal selge boligen, og be om innspill. De kan være gode ambassadører for området, for blokken, for leiligeheten.

Det handler om å involvere nettverket ditt, og gjøre ditt objekt tilgjengelig og relevant for potensielle kjøpere. Facebook kan da være et relevant sted å spre budskapet ditt. En million nordmenn samlet på ett sted er et godt utgangspunkt. Men hvorfor stoppe der?

Hvorfor ikke dele bilder av leiligheten på Flickr, eller legge ut noen fristende videoer på egen YouTube-profil? Hva med en egen nettside/blogg om objektet du selger hvor andre kan kommentere og komme med innspill til aktiviterer og kafeer i området? Spre det deretter på Twitter og Nettby. Mulighetene er uendelige og de er gratis!

Lureri, advokater og manipulering irriterer Jaffe

Blogger Joseph Jaffe slår ned på Sprint, Sony, T-Mobile, Starbucks og target. Absolutt verdt noen minutter av ditt liv.

Kjør film.

Hvordan bli god på Twitter

Vi får mange spørsmål om Twitter. Det vanligste er selvfølgelig; hva er detta for noe a? De som har kommet seg opp av den grøften, lurer mer på hvordan de kan bruke Twitter til noe skikkelig fornuftig.

Vi har stor tro på at andre vet minst like mye som oss, gjerne mer også. Derfor har vi funnet (det er ikke helt sant, artiklene ble sendt oss på Facebook) frem et par artikler om Twitter som vi håper dere som lurer kan ha nytte av.

- Top ten twitter tips

Vi fikk samtidig en lenke til en artikkel om Twittere.

Og er du litt mer avansert, få gode tips fra DinSide.no

Jeg begynner i Norges mest spennende PR-byrå

I dag meldte jeg overgang fra jobben som informasjonsleder i Opplysningskontoret for kjøtt til GCI Communique.

Norske bedriftsledere og mange norske kommunikatører har ennå ikke tatt inn over seg at vi er på vei inn i en ny tidsalder på internett. Foreløpig er de bekymret over at ungdommen flykter fra TV, og om vi kommer til å lese nyheter på nettet eller i en papiravis i fremtiden. Disse bekymringene burde i seg selv være nok til at budsjettene bør flyttes fra reklame og over på PR. Digital PR kan være spesielt effektivt.

Disse endringene er likevel bare starten. De som vinner kommunikasjonskampen er de som tør å ta med kundene sine på en personlig dialog, og som er villige til å lytte og agere på det de får høre.

I tillegg må de som vil lykkes i fremtiden finne frem kunnskapen og kunnskapsfolkene i bedriften, og tilby nyttig kunnskap og nyttige digitale verktøy til forbrukerne.

Det nytter ikke å grave seg ned lenger. Innen to til tre år vil vi se et markert skille mellom de som lykkes og de som har feilet i det nye mediemarkedet.

Dette er en utfordring det var umulig å si nei til. GCI Communique har som uttalt mål å være det beste fagmiljøet på Digitale Media Relations (DMR), en ny fagretning innenfor PR. Med min erfaring fra digitale strategier og forbruker-PR hos Opplysningskontoret for kjøtt kan vi tilby kundene våre unike kommunikasjonssløsninger.

En jobb i GCICommunique kommer til å bli den mest spennende PR-arbeidsplassen de neste årene. Jeg er heldig som får være med fra starten.

Lurer du på noe eller ønsker et bilde, kontakt meg på mobil 930 53 555 eller e-post: tt@gcic.no

Staten, ikke helt på nett

Ulf Petter Hellstrøm i Aftenposten skriver i dag saken “Må vise ansikt på Facebook” på E24 der han refererer til medieforsker Tanja Storsuls innspill om at det offentlige Norge må være på de arenaene målgruppen er. Jeg kunne ikke være mer enig. Samtidig er forskningen upresis, av den grunn at den har startet i feil ende.

- Det offentlige må tenke gjennom hvordan man bruker de nye mulighetene, sier Storsul. Det er det ikke bare staten som må. Privatpersoner, næringsliv, offentlige myndigheter og etater, organisasjoner, politiske partier og stiftelser. Alle må de tenke gjennom sin kommunikasjon med omverden.

Facebook eller ikke Facebook, er IKKE spørsmålet
Imidlertid stusser jeg over fremgangen til medieforskningen. I oppdrag fra fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys, skal ikke spørsmålene være om Facebook er en døgnflue eller om sosiale tjenester er i ferd med å ersattte e-post. Dette er helt irrelevante spørsmål. De interessante spørsmålene er:

• Er vi der målgruppen er?
• Tar vi forbrukermakten på alvor?
• Lytter vi til samtalen som foregår på nett?
• Har vi lært oss språket til målgruppen på nett?
• Har vi en helhetlig digitalsosial strategi for kommunikasjon i nye kanaler?

Facebook eller ikke, er derfor irrelevant i seg selv. Det er bare ett medium i jungelen av sosiale nettverk på nett. Det som er viktig er å gjøre seg opp en mening om dette er dette relevant for meg? Vet jeg hvem som snakker om meg, og hva snakker de om? Hvor møtes min målgruppe på nett?

Lytte, engasjere, påvirke
I den rekkefølgen. Det er umulig å engasjere seg i noe du ikke kan noe om uten å miste troverdighet. Det er umulig å påvirke direkte en målgruppe du ikke har lyttet til og engasjert deg i. Sånn fungerer vi mennesker og sånn fungerer nettet og sosiale medier. I bunn av dette må det ligge en solid strategi som er forankret i foretningmessige, politiske eller organisatoriske målsetinger. Målet er ikke å være på Facebook, bare for å være på Facebook.

Så svaret på spørsmålet som ble stilt om staten skal justere sin informasjonsstrategi, er et rungende JA. Fremgangsmåten derimot må være gjennom grundig arbeid og lytting, og ikke ved å avlede de virkelige strategiske valgene med å stille spørsmål om Facebook.

Erfaring, erfaring, erfaring
I Norge er det ikke mange som har erfaring nok i de nye mediene til å se mulighetene på et strategisk nivå, eller ta de underliggende truslene alvorlig. I GCI Communique har vi jobbet målrettet med det vi kaller Digital Media Relations (DMR) i flere år, hjulpet norske og internasjonale bedrifter med å kommunisere med målgruppen, direkte, hele tiden gjennom nøye planlagte strategiske valg.

En depresjonsdiagnose og en Prozac-resept, takk

Den moderne pasient henvender seg til fastlegen med sikker mine. Han feiler X og skal ha behandling Y. Har han lest om det i leksikon? Eller hørt om det på radioen? Nei. Dagens pasient skrur på datamaskinen, åpner nettleseren og søker seg frem til så vel diagnose, som dertil egnet kur, før turen går til nærmeste legekontor. Seks av ti søker helseråd på nett, konkluderte Synovate for Dagbladet med denne uken. Har pasienten blitt sin egen lege?

Legen kan bli sittende igjen med birollen i diagnostiserings- og behandlingsprosessen. Det kan være ugreit å avvise en hellig overbevist, lettere panisk og dertil kanskje stresset pasient med at plagen er helt ufarlig og vil gå over av seg selv. Legger legen attpåtil yrkesstoltheten sin på blokka for å få rett, vet pasienten om flere ringeklokker det står ”Dr. Grei” på.

Skrekkscenariet er all makt til pasienten. Pasienten logger seg på legekontorets lukkede nettsider, scroller seg gjennom det alfabetiserte sykdomsregisteret og haker av for passende diagnose. Dette sender pasienten automatisk over til nettsiden, hvor han velger behandling. Her får pasienten en oversikt over markedets legemiddel-tilbud og tilpasser behandlingen til selvvalgt lidelse. Grøss. Vil vi egentlig at legen skal skifte ut frasen ”Hva kan jeg hjelpe deg med?” med ”Hva kan du hjelpe deg med?”?

Men det er ikke nødvendigvis et onde at nettet er fullt av helseinformasjon. I en bred analyse av nettsteder med informasjon om brystkreft, fant forskere ved University of Texas at det meste av faktastoffet var korrekt. Bare en av tyve nettsteder inneholdt unøyaktigheter. Dersom et minimum av informasjonen er rett, og vi er blitt noenlunde ”webwise” når det gjelder kildene, kan helsestoff på nett være til alles fordel. Menigmann kan lære mer om helse og legestanden få opplyste pasienter.

I Sverige skal LIF (legemiddelindustriens forening) innføre forhåndsgransking av informasjon om legemidler på nett. På denne måten skal allmennheten få lese mer også om reseptbelagte legemidler på nett. All den tid denne type informasjon ikke akkurat er låst inne i en bankboks; kan dette være en ide også i Norge?

Hjelp! Barnet mitt er på nett!

I går kveld var jeg på foreldremøte på skolen til min eldste sønn. Han går i tredje klasse og står akkurat på terskelen til å få sin første mobiltelefon. ”Alle” i klassen har, og vi har lovet at han skal få når han blir ni, og skal begynne i fjerde. PC’en er innstallert på gutterommet, og alt er tilrettelagt for pjokkens fremtidige virtuelle liv.

Mobil- og internettgenerasjonen
Men hva må vi som foreldre tenke på før vi utstyrer ungene våre med kommunikasjonsverktøy de ikke har begrep om hvordan virker? Og med ”virker”, så mener jeg hvilke konsekvenser det kan få når unge mennesker kommuniserer på nett uten å ha et bevisst forhold til hva de egentlig begir seg ut på. Jeg tenker selvfølgelig med gru på mobbing, porno og at de skal komme i kontakt med personer jeg ikke ønsker at de skal ha kontakt med osv, osv.

Samtidig er ungene våre kjappere enn lynet når det gjelder å finne ut hvordan nye duppeditter fungerer. I websammenheng er de generasjon 2.0. De vokser opp med kommunikasjonsverktøy vi foreldre kun har hatt et forhold til i drøye 10 år. Den gangen snakket kritiske røster om at internett er en flopp. Så feil kan man altså ta. Som voksne må vi ta innover oss, ikke bare at internett og mobiltelefon er kommet for å bli, men også at utviklingen aksellererer fra ” 0-100” på null komma niks.

I utgangspunktet er denne utviklingen positiv og byr på muligheter vi som vokste opp på på 70-, 80- og tidlig 90-tall bare kunne drømme om. Måten unge mennesker kommuniserer på utvikler seg og blir stadig mer komplisert. Samtidig er utfordringen å sette seg inn i hvordan de nye sosiale mediene virker for å kunne veilede og følge opp ungene våre på en fornuftig måte.

Barnevakten
På foreldremøtet i går kveld var temaet barn, nye sosiale medier og mobbing. Torgeir Frøystein fra Barnevakten holdt et viktig, bevisstgjørende og tankevekkende foredrag om våre barns måte å kommunisere med hverandre på. Det var ikke lystige opplysninger, og mange foreldre fikk seg en kraftig oppvekker. Vi vet for lite om våre barns verden på nett, hvem de snakker med, og hva de utsettes for.

Å ta ansvar
Hvem har så ansvaret når kommunikasjonen kommer ut av kontroll? Er det mediene og kanalene som sådan? Er det foreldrene, eller barna selv? Hvem er det som egentlig skaper internett? På samme måte som vi ikke kan klandre Statens Vegvesen, Veidekke, Skanska eller andre veieiere for fartsbøllenes trafikkforseelser, kan vi neppe klandre verken programvareleverandørene eller ISPene, mobiloperatørene eller innholdsleverandørene for uvettig bruk av kommunikasjonskanalene. Det er brukerne - du og jeg og barna våre som til syvende og sist har ansvaret for egne handlinger.

Mobilbransjen har likevel tatt utfordringene knyttet til barn og unges mobilbruk på alvor. De har etablert dialog med Barneombud og forbrukermyndigheter for å bedre sikkerheten og for å få bukt med det som oppleves som uønsket mobilatferd. NetCom har lagt ut en foreldreguide på sine nettsider. Telenor har gjort det samme.

Være på nett!
Og hva kan vi som foreldre gjøre for å hindre at barna våre enten utsettes for uønsket atferd på nettet, eller selv utsetter andre for ubehagelige opplevelser? Hva kan vi gjøre for å holde tritt med utviklingen? Svaret er enkelt: Vi må være der! Vi må være der og lytte på barna, snakke med dem – gi råd og veilede. Og vi må være der de er – på nett.

Gode steder å starte

• Redd Barna har laget egne nettvettsider som er verdt et besøk
• Barnevakten har mye informasjon om barn og internett
• Barneombudet har initert en egen merkordning for trygge internettsider for barn

Oppdatert: Saken er fortsatt aktuell og debattert i dag, 26. juni, på Dagbladet.

B2B og B2C er døde - lenge leve P2P!

I løpet av de siste ukene har jeg hatt flere diskusjoner med kolleger, både her i Norge og i resten av verden, om hvordan såkalte B2B-selskaper, altså selskaper som selger varer eller tjenester til andre selskaper, bør oppføre seg i den digitale sfæren. Blant annet min kollega Brian Woodward ved vårt søsterselskap GCI Mannov i København har skrevet om dette på sin blogg, (Un)spun.dk. Felles for alle er at det er en oppfatning om at B2B-selskaper er nølende i forhold til å implementere tiltak og strategier for å komme i nærmere kontakt med sine kunder.

Jeg tror det egentlig er på tide å ta et skritt tilbake og revurdere uttrykket B2B (og B2C for den saks skyld). For er vi egentlig i en tid der et selskap selger eller kjøper en vare? Med internett og sosiale medier øker muligheten for mer direkte kontakt med personene i et selskap, enten du selger eller kjøper en vare. Og når personer snakker med personer, som de jo gjør, skal og bør sosiale og digitale medier være langt fremme i bevisstheten til en kommunikasjonsdirektør eller rådgiver. Jeg vil derfor gå så langt som å si at B2B og B2C er døde uttrykk - P2P, “peer to peer” eller kommunikasjon mellom personer, har derimot kommet for å bli, noe som åpner for en rekke nye kommunikasjonsmuligheter.

I GCI Communique jobber vi allerede med flere norske selskaper som er i ferd med å ta spranget ut i den digitale verden, og et par av dem ville antagligvis definert seg selv som B2B-selskaper. Dette er prosjekter vi ikke kan si så mye om, bortsett fra at de når målgrupper på en helt ny og direkte måte. Dette er selskaper som allerede er ute av startblokkene og jeg er overbevist om at de blir trendsettere innen kommunikasjon de neste årene.

For oss som jobber med digitale medier er dette spennende tider, og vi ser at stadig flere næringslivsledere for opp øynene for de mulighetene internett og direkte kommunikasjon gir. Dette er noe jeg og mine kolleger mer enn gjerne diskuterer. Hvem har løst koden for selskapskommunikasjon allerede? Hva er de virkelig gode eksemplene? Og hvem har det største potensialet?