Når en bloggkommentar gjør deg kvalm

Å opprette en blogg, enten det er som bedrift eller privatperson, betyr at du også kan åpne for kommentarer til det du skriver. Veien til dialog og diskusjon er kort, og det er nettopp dette som skiller nye medier fra gammel, tradisjonell massekommunikasjon, og som i våre øyne verdiøker en blogg.

Men hva gjør man når det kommer kommentarer som er upassende, krenkende, provoserende eller kvalmende? Det var nettopp det som skjedde med vår egen blogg lørdag morgen, i en kommentar til Nina Kersten Nilsens sak “Hjelp! Barnet mitt er på nett”. Kommentaren fra “j b”, skrevet ved halv to-tiden på natten, gjorde at jeg satte morgenkaffen i halsen. Min første tanke var “din syke, syke jævel” og jeg var kun noen nanosekunder fra å slette hele det lange innlegget. Det “j b” har utsatt sin datter for kan neppe karakteriseres som noe annet enn et overgrep, og jeg tviler på om noen vil si at det er et eksempel til etterfølgelse.

Men så var det dette med sensur og åpenhet da. Vi har tidligere stilt spørsmål om innhold på nett bør sensureres og ytringsfriheten er noe som er svært viktig. Jeg tror ikke det “j b” skriver er direkte lovstridig, selv om nok mange vi si at det er forkastelig.

Nettopp derfor har vi valgt å la kommentaren stå inntil videre, i det minste til det kommer store protester. Nå kan det selvfølgelig argumenteres med at kommentaren til “j b” (hvorfor signerte du forresten ikke med fullt navn?) er helt utenfor det denne bloggen handler om, nemlig kommunikasjon og PR, men på den annen side handler PR og kommunikasjon om nettopp det å ha forskjellige standpunkter og å delta i en debatt.

Dette er et tema som garantert vil skape debatt også i fremtiden. Når skal en slette en kommentar? Hvor mye skal egentlig til? Er det nok at en kommentar er krenkende eller må innholdet være lovstridig for at det skal kunne slettes?

Hjelp! Barnet mitt er på nett!

I går kveld var jeg på foreldremøte på skolen til min eldste sønn. Han går i tredje klasse og står akkurat på terskelen til å få sin første mobiltelefon. ”Alle” i klassen har, og vi har lovet at han skal få når han blir ni, og skal begynne i fjerde. PC’en er innstallert på gutterommet, og alt er tilrettelagt for pjokkens fremtidige virtuelle liv.

Mobil- og internettgenerasjonen
Men hva må vi som foreldre tenke på før vi utstyrer ungene våre med kommunikasjonsverktøy de ikke har begrep om hvordan virker? Og med ”virker”, så mener jeg hvilke konsekvenser det kan få når unge mennesker kommuniserer på nett uten å ha et bevisst forhold til hva de egentlig begir seg ut på. Jeg tenker selvfølgelig med gru på mobbing, porno og at de skal komme i kontakt med personer jeg ikke ønsker at de skal ha kontakt med osv, osv.

Samtidig er ungene våre kjappere enn lynet når det gjelder å finne ut hvordan nye duppeditter fungerer. I websammenheng er de generasjon 2.0. De vokser opp med kommunikasjonsverktøy vi foreldre kun har hatt et forhold til i drøye 10 år. Den gangen snakket kritiske røster om at internett er en flopp. Så feil kan man altså ta. Som voksne må vi ta innover oss, ikke bare at internett og mobiltelefon er kommet for å bli, men også at utviklingen aksellererer fra ” 0-100” på null komma niks.

I utgangspunktet er denne utviklingen positiv og byr på muligheter vi som vokste opp på på 70-, 80- og tidlig 90-tall bare kunne drømme om. Måten unge mennesker kommuniserer på utvikler seg og blir stadig mer komplisert. Samtidig er utfordringen å sette seg inn i hvordan de nye sosiale mediene virker for å kunne veilede og følge opp ungene våre på en fornuftig måte.

Barnevakten
På foreldremøtet i går kveld var temaet barn, nye sosiale medier og mobbing. Torgeir Frøystein fra Barnevakten holdt et viktig, bevisstgjørende og tankevekkende foredrag om våre barns måte å kommunisere med hverandre på. Det var ikke lystige opplysninger, og mange foreldre fikk seg en kraftig oppvekker. Vi vet for lite om våre barns verden på nett, hvem de snakker med, og hva de utsettes for.

Å ta ansvar
Hvem har så ansvaret når kommunikasjonen kommer ut av kontroll? Er det mediene og kanalene som sådan? Er det foreldrene, eller barna selv? Hvem er det som egentlig skaper internett? På samme måte som vi ikke kan klandre Statens Vegvesen, Veidekke, Skanska eller andre veieiere for fartsbøllenes trafikkforseelser, kan vi neppe klandre verken programvareleverandørene eller ISPene, mobiloperatørene eller innholdsleverandørene for uvettig bruk av kommunikasjonskanalene. Det er brukerne - du og jeg og barna våre som til syvende og sist har ansvaret for egne handlinger.

Mobilbransjen har likevel tatt utfordringene knyttet til barn og unges mobilbruk på alvor. De har etablert dialog med Barneombud og forbrukermyndigheter for å bedre sikkerheten og for å få bukt med det som oppleves som uønsket mobilatferd. NetCom har lagt ut en foreldreguide på sine nettsider. Telenor har gjort det samme.

Være på nett!
Og hva kan vi som foreldre gjøre for å hindre at barna våre enten utsettes for uønsket atferd på nettet, eller selv utsetter andre for ubehagelige opplevelser? Hva kan vi gjøre for å holde tritt med utviklingen? Svaret er enkelt: Vi må være der! Vi må være der og lytte på barna, snakke med dem – gi råd og veilede. Og vi må være der de er – på nett.

Gode steder å starte

• Redd Barna har laget egne nettvettsider som er verdt et besøk
• Barnevakten har mye informasjon om barn og internett
• Barneombudet har initert en egen merkordning for trygge internettsider for barn