Sus over russen

En russebuss fra Bærum har samme musikkanlegg som Metallica har brukt. Det trengs fire mobilkraner for å montere det opp, og politiet noterte 40 klager den første timen det ble brukt. Støynivået inne i bussene på en Tryvannsfeiring kan nå opp i over 120 desibel.

 

- Vi vet om flere som skadet hørselen under fjorårets russefeiring, forteller årets russepresident Sindre Skoglund.

 

Vi tror han. Med dagens russebussanlegg må ørene formelig flagre i desibeltornadoen. Selgere av høreapparater bør rette markedsføringen direkte mot ferske artianere. - Skulle det være litt hørsel kanskje? - Hæ? Kanskje de skal stå klare med måleapparatene på vei ut fra Tryvann. Noen hjemme da? Tror ikke det. På konserter velger vi selv om vi vil rocke inntil høyttaleranlegget lengst fremme ved scenen eller chille i tinnitus-fri sone med ølen bak i lokalet. Russen derimot klatrer ut og inn av busser med øredøvende takstøy.

 

Men den russ som har dårlig hørsel etter russefeiringen i år, kan skylde seg selv.

 

Årets russ fant nemlig ørepropper i lommen, da de pakket ut russedressene sine. Hørselshemmedes Landsforbunds ungdom, RokEvent, samt sponsorene Russeservice og Peltor la nemlig ørepropper i lommene i alle dressene, vel vitende om at de da også ble med på festen. Kampanjen ”Russ mot sus” skal redde purunge russeører.

 

 

Forresten andre som vil leie Metallicas lydanlegg? 400 høvdinger, takk.

Gjøre selv, når det passer meg

Siterer vi en toåring i sin verste trassalder? Eller er det sjefspsykopaten vi har fått i tale? Ingen av delene. Det dreier seg om kunnskap om det moderne mennesket i en digital tidsalder. For å ta et eksempel. Det viser seg at halvparten av de som slutter å røyke på slutta.no er røykfrie, før det har gått en måned. Hvorfor?

1. Folk vil ordne selv.
   Ovenfraogned-beskjedens tid er over. Alle vet at det er usunt å røyke. De som eventuelt slutter på kommando, tilhører en svært liten og utdøende selvreduksjonistisk krets.
2. Folk vil delta.
   Det spøker for den klassiske holdningskampanje-annonsen. Et ferdigspikret budskap som roper mot massene i farger og tekst, uten mulighet for at publikum kan kommentere eller gi et tilsvar i skriftlig, lyd- eller bildemessig form. Eventuelt skrive sin egen blogg.
3. Folk vil gjøre det, når det passer for dem.
   Stengte dører er ikke noe for dagens menneske. Da går vi heller på nett. 24-timerstjenester er en varm velkomst til alle som ikke har tid til – eller ikke vil delta i klamme gruppesamtaler på offentlige kontorer. Ikke minst fordi røykesuget har en tendens til å komme oftere enn en kurskveld i  uken.

På slutta.no finner røykeren et eget univers, hvor han eller hun kan logge seg på, skrive av seg røykesuget i egen dagbok eller i debatt med andre og teste eget motivasjonsnivå. Røykeren kan også tipse en venn om tilbudet og se egen røykestopp heve ”sparte røykekroner”-søylen på forsiden. Helt til røykeren ikke trenger nettstedet lenger og finner et nytt sted – som røyker eller ikke-røyker.

Det er alarm, på vegne av vanvittig mange

…babyer. For nå skal de nyfødte få alarm. Hvorfor skal de få det? For å unngå  kidnapping, forveksling eller tyveri.

Akershus universitetssykehus er første sykehus i Norge som investerer i babyalarmer, i følge sykehusets internavis. Med en liten identitetsbrikke festet til ankelen sin, samt en personlig brikke hos mor, blir den lille sikret. Hvis fremmede flytter barnet ut av en viss radius eller forsøker å fjerne alarmen, går alarmen og dørene låses. Det er Securitas Systems som utstyrer sykehuset med det radiobaserte systemet, med RFID-brikker som identifikasjon.

La oss være ærlige. Kidnapping  av nyfødte baby er ikke et stort problem i Norge. Et kjapt nyhetssøk bringer bare én flere år gammel sak fra Fylkessykehuset  i Haugesund, heldigvis med happy ending. Men har vi egentlig råd til å la være? 

- Jepp, sier ledelsen på Stavanger universitetssykehus. –Dette trenger vi ikke.

 

Og om de så hadde hatt pengene, ville de i hvert fall ikke brukt de på et babyalarmsystem.

- Det er trygt å være pasient på SUS, enten du er baby eller gammel, kan nemlig informasjonssjef Elisabeth Schanche fortelle rogalandsavis.no.

 Inntil det ikke er det lenger.

- Bø, sa legen. Pip, sa jeg.

Det var på tide med den daglige legevisitten. En streng mann med to sykepleiere på slep marsjererte inn i sykehusværelset. Deretter fulgte en oppramsing av ord jeg aldri hadde hørt. Påfulgt av spørsmål jeg ikke kunne svare på. I det jeg kom på hva jeg egentlig ønsket å spørre om, var imidlertid visitten over. Legen tok helomvending og forlot værelset. Normale sosiale kodeutvekslinger som for eksempel ”ha det”, lå ikke for ham.

I juni i fjor fikk jeg verdens skjønneste baby med påfølgende verdens grusomste brystbetennelse. Ti drøye dager innlagt på sykehus med nålstikking, massasje og torturundersøkelser, samt avslutningsvis innsettelse av dren med jevnlige skyllinger og stell. Verre enn fødselen – rett og slett.

Ved Voss Sykehus har de derimot skjønt det. Kirurgisk post 1 på Voss Sykehus har i en prøveperiode gjennomført daglige skjermede møter mellom pasient og lege. Eller pasientvisitt, som vi også kan kalle det. Pasientene har møtt lege og sykepleier alene for å gi og motta informasjon om såvel sykdom, som behandling. Nevnte noen diskresjon?

- Pasientene har fylt ut spørreskjema, og tilbakemeldingene viser at pasientene ser store fordeler ved å organisere visitten på den nye måten, skriver Avisa Hordaland.

Selv om legevisitten innledningsvis skremte vettet av meg, ble den snart the “laugh of the day” for meg og min kjære. De var fulle av gammeldags autoritetskultur, mot det parodiske - og ikke minst – de var irrelevante. Det jeg trengte var å få en prat som pasient på egne premisser og under fire øyne. Andre sykehus som vil ta en Voss?

- Takk, bare bra

Frasen er plukket fra de uskrevne reglene for sosial omgang. Den er godt brukt. Vi tar den frem overfor gamle kjente på gaten, overfor støvsugerselgere som kommer på døren og til og med overfor familie og venner innledningsvis i telefonsamtaler.

Alle vet at frasen er en hvit løgn. Men den kan være et behagelig middel for å skape nødvendig distanse  i relasjoner, som ikke er tette. Grenser skal vi ha og vi skal få tegne dem som langt unna oss selv, som vi ønsker.

Det kan derimot være skummelt, hvis frasen blir fremstilt som sannhet på hjemmebane – eller blant nære venner – hvis virkeligheten er en helt annen. Det kan være vanskelig for alle parter med en mur av taushet rundt det som ikke er ”bare bra”. Ikke minst for den det gjelder, kan løgn og stilltielse bli en slitsom øvelse. Hvem skal vi fortelle om våre mørkeste tanker om det ikke er til kjæresten, faren, søsteren eller bestevennen?

Nå viser det seg imidlertid at nordmenn tør opp. Ifølge en ny undersøkelse TNS Gallup har gjort for Sosial- og helsedirektoratet, mener ni av ti at de vil være åpne mot familien om psykiske problemer. Undersøkelsen dokumenter at vi blir stadig mer åpne, ettersom rundt 10 prosent flere enn i fjor ville fortelle om problemene sine. I årets undersøkelse vil også åtte av ti være åpne overfor vennene sine.

Og godt er det. Overfor familie og venner vil vi gjerne fortelle. Overfor klassekameraten fra barneskolen eller sektmedlemmet på misjonstur, forbeholder vi oss retten til å kvittere ”Takk, bare bra”.

En depresjonsdiagnose og en Prozac-resept, takk

Den moderne pasient henvender seg til fastlegen med sikker mine. Han feiler X og skal ha behandling Y. Har han lest om det i leksikon? Eller hørt om det på radioen? Nei. Dagens pasient skrur på datamaskinen, åpner nettleseren og søker seg frem til så vel diagnose, som dertil egnet kur, før turen går til nærmeste legekontor. Seks av ti søker helseråd på nett, konkluderte Synovate for Dagbladet med denne uken. Har pasienten blitt sin egen lege?

Legen kan bli sittende igjen med birollen i diagnostiserings- og behandlingsprosessen. Det kan være ugreit å avvise en hellig overbevist, lettere panisk og dertil kanskje stresset pasient med at plagen er helt ufarlig og vil gå over av seg selv. Legger legen attpåtil yrkesstoltheten sin på blokka for å få rett, vet pasienten om flere ringeklokker det står ”Dr. Grei” på.

Skrekkscenariet er all makt til pasienten. Pasienten logger seg på legekontorets lukkede nettsider, scroller seg gjennom det alfabetiserte sykdomsregisteret og haker av for passende diagnose. Dette sender pasienten automatisk over til nettsiden, hvor han velger behandling. Her får pasienten en oversikt over markedets legemiddel-tilbud og tilpasser behandlingen til selvvalgt lidelse. Grøss. Vil vi egentlig at legen skal skifte ut frasen ”Hva kan jeg hjelpe deg med?” med ”Hva kan du hjelpe deg med?”?

Men det er ikke nødvendigvis et onde at nettet er fullt av helseinformasjon. I en bred analyse av nettsteder med informasjon om brystkreft, fant forskere ved University of Texas at det meste av faktastoffet var korrekt. Bare en av tyve nettsteder inneholdt unøyaktigheter. Dersom et minimum av informasjonen er rett, og vi er blitt noenlunde ”webwise” når det gjelder kildene, kan helsestoff på nett være til alles fordel. Menigmann kan lære mer om helse og legestanden få opplyste pasienter.

I Sverige skal LIF (legemiddelindustriens forening) innføre forhåndsgransking av informasjon om legemidler på nett. På denne måten skal allmennheten få lese mer også om reseptbelagte legemidler på nett. All den tid denne type informasjon ikke akkurat er låst inne i en bankboks; kan dette være en ide også i Norge?

Vil du vite om naboens tarmslyng?

Mange vil mene det er ”on a need-to-know basis” – og knapt nok det. Google vil derimot gjerne ha stoff om naboens lidelser. Cleveland Clinic har nemlig inngått et samarbeid med Google om en lukket elektronisk tjeneste for pasientjournaler. 1 500 til 10 000 pasienter fra Cleveland Clinic har allerede takket ja til å overlate sine mest private opplysninger i søkeverktøy-selskapets hender. Med rett passord kan disse pasientene bruke mail og gjøre søk, samtidig som de sjekker hvilket år de foretok brokkoperasjonen. Hvordan i all verden gikk de med på dette?

Vi undres selvfølgelig når DVD-Jon, VHS-Lars og de andre i gjengen vil finne hacken og godte seg med stor helsepornografi. Om dine mest sensitive opplysninger ligger frittsvevende på nett, kan hverdagen bli relativt slitsom. Tenk deg at din fremtidige arbeidsgiver diskvalifiserer deg fra drømmestillingen etter en snei innom Google for å telle antallet sykedager. Forsikringsselskapet ditt lar kyssesyken, som slo deg ut en måned i tenårene, utgjøre spikeren i kisten for å tegne livsforsikring. Regjeringen finner ut at du har spist for mange lykkepiller til å bevege deg fritt på gaten, med muslimsk bakgrunn i tillegg, blir du klassifisert som en trussel for rikets sikkerhet. Daten din fordunster etter en surf på din genitale sykdomshistorikk, og så videre, og så videre.

Skeptisk
Denne vennlige kostnadsfrie gest fra verdens absolutte nettsøk-ener gjør oss dessuten mistenksomme. Vi lukter fremtidig salg av nettannonser til markedsførere med litt for treffsikker og litt for privat informasjon om konsumenten. Og teknologibransjen representerer ikke akkurat kontinuitet på eiersiden. Er det helt utenkelig at Google går over på nye hender? Eventuelt blir delt opp i ulike selskaper med noen deler av virksomheten solgt eller lagt ned og noen av de opprinnelige oppgavene, som for eksempel å være hotell for pasientjournaler, glemt? At de engang rådende retningslinjene blir veiledende, og at noen glemmer å oppdatere på sikkerhetssiden? Det er mulig resonnementet blir mye fri fantasi. Også private selskaper følger lover og regler.

Fra min mave roper likevel en liten stemme: Minside.no. For jeg vil gjerne ha tilgang på journalmappa mi, men på det offentliges servicekontor på nett. Så får det heller gå noen lysår før Fornyings- og administrasjonsdepartementet får pasientjournalene sikkert og trygt på nett. For naboens journal vil jeg ikke se noe til. Så hold tarmslyngen Deres for Dem selv.

Vil Ullevål sykehus slenge seg på samme type samarbeid?