Tilgjengelighetens pris

Med 10 megabit rett i veggen, trådløst nettverk og et utall mobiltelefoner, er tilgjengeligheten komplett. Også på vidda. I år var vi på påsketur med venner som har bygget seg hytte med alle fasiliteter som tenkes kan. Fantastisk deilig. Her går vi ikke glipp av en eneste ting. Ferske nyheter hver dag, mail tilgjengelig hele tiden – også i skiløypa, for man har da mobiltelefon med e-post må vite – kontakt med omverdenen og ikke minst jobben.

På hytta har de et skikkelig værbarometer som forteller, ikke bare om gradene utenfor hytteveggen, men også hvor kaldt eller varmt gradene oppleves, vindstyrke, fuktighet og you name it. Omtrent nok til å gjøre Kristen Gislefoss misunnelig.

Tilbake til tilgjengligheten. Med all verdens kommunikasjonsutstyr er det bare en selv som kan sette grenser for egen tilgjengelighet. Samtidig som det er en frihet, det å kunne jobbe når som helst og hvor som helst, kan tilgjengeligheten også til tider oppleves som et press og stress. Burde jeg logge meg på nå? Forventer noen noe av meg – hele døgnet – eller er det ok å ta en pause og skjerme seg ? For det er det dette handler om. Å skjerme seg. Alle har behov for å koble helt ut fra tid til annen, og det ansvaret er det kun vi selv som kan ta. Oppdrar du kontaktene dine til å vite at du bestandig er tilgjengelig, vil de også kreve mer av deg.

Ingen påske uten en småulykke. Minstemann i familien, en nysgjerrig ettåring som så vidt har lært å gå reiser seg opp og støtter seg på en glovarm peis. Ulykken var et faktum. Vi forsøkte å kjøle ned som best vi kunne men stakkaren skrek og skrek. En lur sjel kom på å ringe til Røde Kors. Vi var jo på fjellet. Og mannskapet innfant seg på hytta bare fem minutter senere. Og fem minutter etter det kom legen. Før vi visste ordet av det befant vi oss i en ambulanse på vei til Drammen sykehus for nærmere sjekk. Og heldigvis gikk det veldig fint. Omfanget av 2. gradsforbrenningen ble kraftig redusert og lillemann har det fint. Til tross for at det ikke var en livstruende ulykke var vi veldig glade for mobiltelefonen den dagen.

Takk og pris for tilgjengeligheten!

Hjelp! Barnet mitt er på nett!

I går kveld var jeg på foreldremøte på skolen til min eldste sønn. Han går i tredje klasse og står akkurat på terskelen til å få sin første mobiltelefon. ”Alle” i klassen har, og vi har lovet at han skal få når han blir ni, og skal begynne i fjerde. PC’en er innstallert på gutterommet, og alt er tilrettelagt for pjokkens fremtidige virtuelle liv.

Mobil- og internettgenerasjonen
Men hva må vi som foreldre tenke på før vi utstyrer ungene våre med kommunikasjonsverktøy de ikke har begrep om hvordan virker? Og med ”virker”, så mener jeg hvilke konsekvenser det kan få når unge mennesker kommuniserer på nett uten å ha et bevisst forhold til hva de egentlig begir seg ut på. Jeg tenker selvfølgelig med gru på mobbing, porno og at de skal komme i kontakt med personer jeg ikke ønsker at de skal ha kontakt med osv, osv.

Samtidig er ungene våre kjappere enn lynet når det gjelder å finne ut hvordan nye duppeditter fungerer. I websammenheng er de generasjon 2.0. De vokser opp med kommunikasjonsverktøy vi foreldre kun har hatt et forhold til i drøye 10 år. Den gangen snakket kritiske røster om at internett er en flopp. Så feil kan man altså ta. Som voksne må vi ta innover oss, ikke bare at internett og mobiltelefon er kommet for å bli, men også at utviklingen aksellererer fra ” 0-100” på null komma niks.

I utgangspunktet er denne utviklingen positiv og byr på muligheter vi som vokste opp på på 70-, 80- og tidlig 90-tall bare kunne drømme om. Måten unge mennesker kommuniserer på utvikler seg og blir stadig mer komplisert. Samtidig er utfordringen å sette seg inn i hvordan de nye sosiale mediene virker for å kunne veilede og følge opp ungene våre på en fornuftig måte.

Barnevakten
På foreldremøtet i går kveld var temaet barn, nye sosiale medier og mobbing. Torgeir Frøystein fra Barnevakten holdt et viktig, bevisstgjørende og tankevekkende foredrag om våre barns måte å kommunisere med hverandre på. Det var ikke lystige opplysninger, og mange foreldre fikk seg en kraftig oppvekker. Vi vet for lite om våre barns verden på nett, hvem de snakker med, og hva de utsettes for.

Å ta ansvar
Hvem har så ansvaret når kommunikasjonen kommer ut av kontroll? Er det mediene og kanalene som sådan? Er det foreldrene, eller barna selv? Hvem er det som egentlig skaper internett? På samme måte som vi ikke kan klandre Statens Vegvesen, Veidekke, Skanska eller andre veieiere for fartsbøllenes trafikkforseelser, kan vi neppe klandre verken programvareleverandørene eller ISPene, mobiloperatørene eller innholdsleverandørene for uvettig bruk av kommunikasjonskanalene. Det er brukerne - du og jeg og barna våre som til syvende og sist har ansvaret for egne handlinger.

Mobilbransjen har likevel tatt utfordringene knyttet til barn og unges mobilbruk på alvor. De har etablert dialog med Barneombud og forbrukermyndigheter for å bedre sikkerheten og for å få bukt med det som oppleves som uønsket mobilatferd. NetCom har lagt ut en foreldreguide på sine nettsider. Telenor har gjort det samme.

Være på nett!
Og hva kan vi som foreldre gjøre for å hindre at barna våre enten utsettes for uønsket atferd på nettet, eller selv utsetter andre for ubehagelige opplevelser? Hva kan vi gjøre for å holde tritt med utviklingen? Svaret er enkelt: Vi må være der! Vi må være der og lytte på barna, snakke med dem – gi råd og veilede. Og vi må være der de er – på nett.

Gode steder å starte

• Redd Barna har laget egne nettvettsider som er verdt et besøk
• Barnevakten har mye informasjon om barn og internett
• Barneombudet har initert en egen merkordning for trygge internettsider for barn