Det er alarm, på vegne av vanvittig mange

…babyer. For nå skal de nyfødte få alarm. Hvorfor skal de få det? For å unngå  kidnapping, forveksling eller tyveri.

Akershus universitetssykehus er første sykehus i Norge som investerer i babyalarmer, i følge sykehusets internavis. Med en liten identitetsbrikke festet til ankelen sin, samt en personlig brikke hos mor, blir den lille sikret. Hvis fremmede flytter barnet ut av en viss radius eller forsøker å fjerne alarmen, går alarmen og dørene låses. Det er Securitas Systems som utstyrer sykehuset med det radiobaserte systemet, med RFID-brikker som identifikasjon.

La oss være ærlige. Kidnapping  av nyfødte baby er ikke et stort problem i Norge. Et kjapt nyhetssøk bringer bare én flere år gammel sak fra Fylkessykehuset  i Haugesund, heldigvis med happy ending. Men har vi egentlig råd til å la være? 

- Jepp, sier ledelsen på Stavanger universitetssykehus. –Dette trenger vi ikke.

 

Og om de så hadde hatt pengene, ville de i hvert fall ikke brukt de på et babyalarmsystem.

- Det er trygt å være pasient på SUS, enten du er baby eller gammel, kan nemlig informasjonssjef Elisabeth Schanche fortelle rogalandsavis.no.

 Inntil det ikke er det lenger.

Tilgjengelighetens pris

Med 10 megabit rett i veggen, trådløst nettverk og et utall mobiltelefoner, er tilgjengeligheten komplett. Også på vidda. I år var vi på påsketur med venner som har bygget seg hytte med alle fasiliteter som tenkes kan. Fantastisk deilig. Her går vi ikke glipp av en eneste ting. Ferske nyheter hver dag, mail tilgjengelig hele tiden – også i skiløypa, for man har da mobiltelefon med e-post må vite – kontakt med omverdenen og ikke minst jobben.

På hytta har de et skikkelig værbarometer som forteller, ikke bare om gradene utenfor hytteveggen, men også hvor kaldt eller varmt gradene oppleves, vindstyrke, fuktighet og you name it. Omtrent nok til å gjøre Kristen Gislefoss misunnelig.

Tilbake til tilgjengligheten. Med all verdens kommunikasjonsutstyr er det bare en selv som kan sette grenser for egen tilgjengelighet. Samtidig som det er en frihet, det å kunne jobbe når som helst og hvor som helst, kan tilgjengeligheten også til tider oppleves som et press og stress. Burde jeg logge meg på nå? Forventer noen noe av meg – hele døgnet – eller er det ok å ta en pause og skjerme seg ? For det er det dette handler om. Å skjerme seg. Alle har behov for å koble helt ut fra tid til annen, og det ansvaret er det kun vi selv som kan ta. Oppdrar du kontaktene dine til å vite at du bestandig er tilgjengelig, vil de også kreve mer av deg.

Ingen påske uten en småulykke. Minstemann i familien, en nysgjerrig ettåring som så vidt har lært å gå reiser seg opp og støtter seg på en glovarm peis. Ulykken var et faktum. Vi forsøkte å kjøle ned som best vi kunne men stakkaren skrek og skrek. En lur sjel kom på å ringe til Røde Kors. Vi var jo på fjellet. Og mannskapet innfant seg på hytta bare fem minutter senere. Og fem minutter etter det kom legen. Før vi visste ordet av det befant vi oss i en ambulanse på vei til Drammen sykehus for nærmere sjekk. Og heldigvis gikk det veldig fint. Omfanget av 2. gradsforbrenningen ble kraftig redusert og lillemann har det fint. Til tross for at det ikke var en livstruende ulykke var vi veldig glade for mobiltelefonen den dagen.

Takk og pris for tilgjengeligheten!

En utenriksminister, en dagligvarekjede og GCI Communique

Vi i GCI Communique er ofte skeptiske til målinger og kåringer, men når vi selv kommer på en finfin tredjeplass på listen over Nordens mest populære WordPress-blogger, så kan vi ikke gjøre noe annet enn å hvertfall videreformidle dette. Og vi er i godt selskap. Listen til svenske WordPress Magazine toppes av den svenske utenriksministeren Carl Bildt, og følges deretter av dagligvarekjeden Konsum. Norske Ars Ethica tar plassen bak oss, og dermed kan vi slå oss på brystet og si vi er Norges mest populære WordPress-blogg.

Her er listen til WordPress Magazine:

1. Alla Dessa Dagar - En Utrikesministers Vardag Och Verklighet
2. Konsum - Historier från en närbutik
3. GCI Communiques blogg - Ny PR i en ny verden
4. Ars Ethica - tanker om etikk, religion og vitenskap
5. the real mymlan - mymlan försöker fortfarande förstå…

Når skrytet nå er unnagjort er det på sin plass med noen “disclaimere”. WordPress Magazine sier lite eller ingenting om hvordan, når eller på hvilket grunnlag listen er satt opp, og det skulle vi gjerne visst. Ja, vi har hatt bra bruk de siste ukene, spesielt etter vårt siste innlegg mandag før påske, med mer enn 1.600 treff på en dag, og har WordPress Magazine gjort sin måling denne dagen, har vi hatt flaks.

Uansett er vi stolte over å være på listen, og ønsker herved både Carl Bildt, de ansatte i Konsum og resten av bloggosfæren en riktig god påske.

Når en bloggkommentar gjør deg kvalm

Å opprette en blogg, enten det er som bedrift eller privatperson, betyr at du også kan åpne for kommentarer til det du skriver. Veien til dialog og diskusjon er kort, og det er nettopp dette som skiller nye medier fra gammel, tradisjonell massekommunikasjon, og som i våre øyne verdiøker en blogg.

Men hva gjør man når det kommer kommentarer som er upassende, krenkende, provoserende eller kvalmende? Det var nettopp det som skjedde med vår egen blogg lørdag morgen, i en kommentar til Nina Kersten Nilsens sak “Hjelp! Barnet mitt er på nett”. Kommentaren fra “j b”, skrevet ved halv to-tiden på natten, gjorde at jeg satte morgenkaffen i halsen. Min første tanke var “din syke, syke jævel” og jeg var kun noen nanosekunder fra å slette hele det lange innlegget. Det “j b” har utsatt sin datter for kan neppe karakteriseres som noe annet enn et overgrep, og jeg tviler på om noen vil si at det er et eksempel til etterfølgelse.

Men så var det dette med sensur og åpenhet da. Vi har tidligere stilt spørsmål om innhold på nett bør sensureres og ytringsfriheten er noe som er svært viktig. Jeg tror ikke det “j b” skriver er direkte lovstridig, selv om nok mange vi si at det er forkastelig.

Nettopp derfor har vi valgt å la kommentaren stå inntil videre, i det minste til det kommer store protester. Nå kan det selvfølgelig argumenteres med at kommentaren til “j b” (hvorfor signerte du forresten ikke med fullt navn?) er helt utenfor det denne bloggen handler om, nemlig kommunikasjon og PR, men på den annen side handler PR og kommunikasjon om nettopp det å ha forskjellige standpunkter og å delta i en debatt.

Dette er et tema som garantert vil skape debatt også i fremtiden. Når skal en slette en kommentar? Hvor mye skal egentlig til? Er det nok at en kommentar er krenkende eller må innholdet være lovstridig for at det skal kunne slettes?

- Bø, sa legen. Pip, sa jeg.

Det var på tide med den daglige legevisitten. En streng mann med to sykepleiere på slep marsjererte inn i sykehusværelset. Deretter fulgte en oppramsing av ord jeg aldri hadde hørt. Påfulgt av spørsmål jeg ikke kunne svare på. I det jeg kom på hva jeg egentlig ønsket å spørre om, var imidlertid visitten over. Legen tok helomvending og forlot værelset. Normale sosiale kodeutvekslinger som for eksempel ”ha det”, lå ikke for ham.

I juni i fjor fikk jeg verdens skjønneste baby med påfølgende verdens grusomste brystbetennelse. Ti drøye dager innlagt på sykehus med nålstikking, massasje og torturundersøkelser, samt avslutningsvis innsettelse av dren med jevnlige skyllinger og stell. Verre enn fødselen – rett og slett.

Ved Voss Sykehus har de derimot skjønt det. Kirurgisk post 1 på Voss Sykehus har i en prøveperiode gjennomført daglige skjermede møter mellom pasient og lege. Eller pasientvisitt, som vi også kan kalle det. Pasientene har møtt lege og sykepleier alene for å gi og motta informasjon om såvel sykdom, som behandling. Nevnte noen diskresjon?

- Pasientene har fylt ut spørreskjema, og tilbakemeldingene viser at pasientene ser store fordeler ved å organisere visitten på den nye måten, skriver Avisa Hordaland.

Selv om legevisitten innledningsvis skremte vettet av meg, ble den snart the “laugh of the day” for meg og min kjære. De var fulle av gammeldags autoritetskultur, mot det parodiske - og ikke minst – de var irrelevante. Det jeg trengte var å få en prat som pasient på egne premisser og under fire øyne. Andre sykehus som vil ta en Voss?

Demonstrer mot internettsensur, nå!

I dag, 12. mars 2008 kl. 11:00 norsk tid, startet Reportere uten grenser (RSF) en 24-timer lang online-protest mot sensur av internett. Dagen kaller de “Online Free Expression Day” der målet er å protestere mot regimer som undertrykker retten til ytringsfrihet på internett.

Ved å gå til denne internettsiden, kan du være med i en verdensomspennende online protestere mot landene som er karakterisert som såkalte internettfiender. Disse er Hviterussland, Burma, Kina, Cuba, Egypt, Etiopia, Iran, Nord-Korea, Saudi Arabia, Syria, Tunisia, Turkmenistan, Uzbekistan, Vietnam og Zimbabwe.

Reporters sans frontières, som den opprinnelig heter, er en internasjonal journalistorganisasjon som arbeider for pressefrihet.

Vi i GCI Communique oppfordrer alle til delta i protesten.

Staten, ikke helt på nett

Ulf Petter Hellstrøm i Aftenposten skriver i dag saken “Må vise ansikt på Facebook” på E24 der han refererer til medieforsker Tanja Storsuls innspill om at det offentlige Norge må være på de arenaene målgruppen er. Jeg kunne ikke være mer enig. Samtidig er forskningen upresis, av den grunn at den har startet i feil ende.

- Det offentlige må tenke gjennom hvordan man bruker de nye mulighetene, sier Storsul. Det er det ikke bare staten som må. Privatpersoner, næringsliv, offentlige myndigheter og etater, organisasjoner, politiske partier og stiftelser. Alle må de tenke gjennom sin kommunikasjon med omverden.

Facebook eller ikke Facebook, er IKKE spørsmålet
Imidlertid stusser jeg over fremgangen til medieforskningen. I oppdrag fra fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys, skal ikke spørsmålene være om Facebook er en døgnflue eller om sosiale tjenester er i ferd med å ersattte e-post. Dette er helt irrelevante spørsmål. De interessante spørsmålene er:

• Er vi der målgruppen er?
• Tar vi forbrukermakten på alvor?
• Lytter vi til samtalen som foregår på nett?
• Har vi lært oss språket til målgruppen på nett?
• Har vi en helhetlig digitalsosial strategi for kommunikasjon i nye kanaler?

Facebook eller ikke, er derfor irrelevant i seg selv. Det er bare ett medium i jungelen av sosiale nettverk på nett. Det som er viktig er å gjøre seg opp en mening om dette er dette relevant for meg? Vet jeg hvem som snakker om meg, og hva snakker de om? Hvor møtes min målgruppe på nett?

Lytte, engasjere, påvirke
I den rekkefølgen. Det er umulig å engasjere seg i noe du ikke kan noe om uten å miste troverdighet. Det er umulig å påvirke direkte en målgruppe du ikke har lyttet til og engasjert deg i. Sånn fungerer vi mennesker og sånn fungerer nettet og sosiale medier. I bunn av dette må det ligge en solid strategi som er forankret i foretningmessige, politiske eller organisatoriske målsetinger. Målet er ikke å være på Facebook, bare for å være på Facebook.

Så svaret på spørsmålet som ble stilt om staten skal justere sin informasjonsstrategi, er et rungende JA. Fremgangsmåten derimot må være gjennom grundig arbeid og lytting, og ikke ved å avlede de virkelige strategiske valgene med å stille spørsmål om Facebook.

Erfaring, erfaring, erfaring
I Norge er det ikke mange som har erfaring nok i de nye mediene til å se mulighetene på et strategisk nivå, eller ta de underliggende truslene alvorlig. I GCI Communique har vi jobbet målrettet med det vi kaller Digital Media Relations (DMR) i flere år, hjulpet norske og internasjonale bedrifter med å kommunisere med målgruppen, direkte, hele tiden gjennom nøye planlagte strategiske valg.

- Takk, bare bra

Frasen er plukket fra de uskrevne reglene for sosial omgang. Den er godt brukt. Vi tar den frem overfor gamle kjente på gaten, overfor støvsugerselgere som kommer på døren og til og med overfor familie og venner innledningsvis i telefonsamtaler.

Alle vet at frasen er en hvit løgn. Men den kan være et behagelig middel for å skape nødvendig distanse  i relasjoner, som ikke er tette. Grenser skal vi ha og vi skal få tegne dem som langt unna oss selv, som vi ønsker.

Det kan derimot være skummelt, hvis frasen blir fremstilt som sannhet på hjemmebane – eller blant nære venner – hvis virkeligheten er en helt annen. Det kan være vanskelig for alle parter med en mur av taushet rundt det som ikke er ”bare bra”. Ikke minst for den det gjelder, kan løgn og stilltielse bli en slitsom øvelse. Hvem skal vi fortelle om våre mørkeste tanker om det ikke er til kjæresten, faren, søsteren eller bestevennen?

Nå viser det seg imidlertid at nordmenn tør opp. Ifølge en ny undersøkelse TNS Gallup har gjort for Sosial- og helsedirektoratet, mener ni av ti at de vil være åpne mot familien om psykiske problemer. Undersøkelsen dokumenter at vi blir stadig mer åpne, ettersom rundt 10 prosent flere enn i fjor ville fortelle om problemene sine. I årets undersøkelse vil også åtte av ti være åpne overfor vennene sine.

Og godt er det. Overfor familie og venner vil vi gjerne fortelle. Overfor klassekameraten fra barneskolen eller sektmedlemmet på misjonstur, forbeholder vi oss retten til å kvittere ”Takk, bare bra”.