Den moderne pasient henvender seg til fastlegen med sikker mine. Han feiler X og skal ha behandling Y. Har han lest om det i leksikon? Eller hørt om det på radioen? Nei. Dagens pasient skrur på datamaskinen, åpner nettleseren og søker seg frem til så vel diagnose, som dertil egnet kur, før turen går til nærmeste legekontor. Seks av ti søker helseråd på nett, konkluderte Synovate for Dagbladet med denne uken. Har pasienten blitt sin egen lege?
Legen kan bli sittende igjen med birollen i diagnostiserings- og behandlingsprosessen. Det kan være ugreit å avvise en hellig overbevist, lettere panisk og dertil kanskje stresset pasient med at plagen er helt ufarlig og vil gå over av seg selv. Legger legen attpåtil yrkesstoltheten sin på blokka for å få rett, vet pasienten om flere ringeklokker det står ”Dr. Grei” på.
Skrekkscenariet er all makt til pasienten. Pasienten logger seg på legekontorets lukkede nettsider, scroller seg gjennom det alfabetiserte sykdomsregisteret og haker av for passende diagnose. Dette sender pasienten automatisk over til nettsiden, hvor han velger behandling. Her får pasienten en oversikt over markedets legemiddel-tilbud og tilpasser behandlingen til selvvalgt lidelse. Grøss. Vil vi egentlig at legen skal skifte ut frasen ”Hva kan jeg hjelpe deg med?” med ”Hva kan du hjelpe deg med?”?
Men det er ikke nødvendigvis et onde at nettet er fullt av helseinformasjon. I en bred analyse av nettsteder med informasjon om brystkreft, fant forskere ved University of Texas at det meste av faktastoffet var korrekt. Bare en av tyve nettsteder inneholdt unøyaktigheter. Dersom et minimum av informasjonen er rett, og vi er blitt noenlunde ”webwise” når det gjelder kildene, kan helsestoff på nett være til alles fordel. Menigmann kan lære mer om helse og legestanden få opplyste pasienter.
I Sverige skal LIF (legemiddelindustriens forening) innføre forhåndsgransking av informasjon om legemidler på nett. På denne måten skal allmennheten få lese mer også om reseptbelagte legemidler på nett. All den tid denne type informasjon ikke akkurat er låst inne i en bankboks; kan dette være en ide også i Norge?
Fredrik Johnsen
Marius Eriksen
Synne Hedlo
Nina Kersten Nilsen
Per Hynne
Thomas Tangen
Fremtidens pasienter ser helt annerledes ut enn fortidens. De vil kunne sitte på mer spesifikk kunnskap om sjeldne ting enn legen, og det må legen forholde seg til. Det store problemet består kanskje i å få pasienter til å innse at legen faktisk sitter på en helhetlig forståelse av sykdomsprosesser som er verdt noe. Men det er liten tvil om at den endringen legestanden har gjennomgått de siste tiårene - fra en Far som bestemmer for deg til en lagspiller som skal gi deg informasjon så du kan ta valget - gjør at legene står mye bedre rustet til å takle denne endringen. De som fortsetter i den samme paternalistiske løypa, kommer nok til å merke det når antallet leger blir høyt nok…
Jeg får ikke tillit til leger som behandler meg “ovenfra og ned” og ikke lar min stemme slippe til i en utredning eller samtale om mine helseproblemer. Det betyr ikke at jeg undervurderer legens kompetanse eller tror at jeg selv innehar noen medisinsk kompetanse. Men: Det er jeg som sitter med opplevelsene og følelsene som foregår i min egen kropp og psyke - og det er mitt ansvar å få kommunisert riktig og nok informasjon om dette til legen. Jeg fremhever det som er viktig og vanskelig for meg, og forutsetter å bli tatt med i en dialog om mulige diagnoser, behandlinger og fremdrift.
Dessuten: Med den korte tiden man har til rådighet ved et legebesøk, vil det alltid være så ekstremt mye man ikke kan få med seg. Derfor får jeg større tillit til leger som tar seg med tid, som spør om utfyllende informasjon enn de som bare griper etter reseptblokka.
Kanskje kan oppfatningen av krevende pasienter som “vil” ha en diagnose og en pille, henge sammen med at de føler at “det er jo ikke tid til å snakke noe mer likevel”. Kanskje blir det den enkleste løsningen - både for pasient og lege - men en ikke optimal løsning.
I det mest ekstreme tilfellet, ble jeg på sykehuset møtt av en lege som startet samtalen på en måte som viste at han ikke hadde lest journalen eller henvisningen og ikke engang visste hva jeg het. Gjett om han ble sur da jeg påpekte at jeg synes det var uprofesjonelt. Du kan skylde på tidspress og underbemanning så mye du vil; hvordan skal jeg kunne stole på at jeg får adekvat behandling og oppfølging av en slik lege? Jeg nektet å la ham gjennomføre undersøkelsen, på det tidspunkt følte jeg meg nedverdiget og ikke sett som person. Heldigvis løste det seg gjennom en forståelsesfull sykepleier som fant en annen lege med litt mer medmenneskelighet.
Men nå sporer jeg av: Jeg er veldig _for_ at pasientene skal tilegne seg kunnskap, og at legen skal sette denne kunnskapen inn i en større sammenheng. Samtidig er det pasientenes ansvar å klare å sette legens begrensete informasjon om pasienten inn i en større “livssammenheng”, som også kan vise seg å være relevant - og det trenger ikke engang være ting legen har tenkt på å spørre om.
Helhetsforståelsen lenge leve, Nicolas. Vi er ganske høye på all informasjonen vi henter på nett, for den er så detaljert og vi har så mange kilder, men vi har jo ikke legeerfaringen…
SerendipityCat, godt du fikk hjelp tilslutt! Helt enig i dette med livssammenhengen, legen kan jo for eksempel ikke “se” en depresjon, med mindre pasienten begynner å snakke om den.