SerendipityCat, godt du fikk hjelp tilslutt! Helt enig i dette med livssammenhengen, legen kan jo for eksempel ikke “se” en depresjon, med mindre pasienten begynner å snakke om den.

Dessuten: Med den korte tiden man har til rådighet ved et legebesøk, vil det alltid være så ekstremt mye man ikke kan få med seg. Derfor får jeg større tillit til leger som tar seg med tid, som spør om utfyllende informasjon enn de som bare griper etter reseptblokka.

Kanskje kan oppfatningen av krevende pasienter som “vil” ha en diagnose og en pille, henge sammen med at de føler at “det er jo ikke tid til å snakke noe mer likevel”. Kanskje blir det den enkleste løsningen - både for pasient og lege - men en ikke optimal løsning.

I det mest ekstreme tilfellet, ble jeg på sykehuset møtt av en lege som startet samtalen på en måte som viste at han ikke hadde lest journalen eller henvisningen og ikke engang visste hva jeg het. Gjett om han ble sur da jeg påpekte at jeg synes det var uprofesjonelt. Du kan skylde på tidspress og underbemanning så mye du vil; hvordan skal jeg kunne stole på at jeg får adekvat behandling og oppfølging av en slik lege? Jeg nektet å la ham gjennomføre undersøkelsen, på det tidspunkt følte jeg meg nedverdiget og ikke sett som person. Heldigvis løste det seg gjennom en forståelsesfull sykepleier som fant en annen lege med litt mer medmenneskelighet.

Men nå sporer jeg av: Jeg er veldig _for_ at pasientene skal tilegne seg kunnskap, og at legen skal sette denne kunnskapen inn i en større sammenheng. Samtidig er det pasientenes ansvar å klare å sette legens begrensete informasjon om pasienten inn i en større “livssammenheng”, som også kan vise seg å være relevant - og det trenger ikke engang være ting legen har tenkt på å spørre om.