I går kveld var jeg på foreldremøte på skolen til min eldste sønn. Han går i tredje klasse og står akkurat på terskelen til å få sin første mobiltelefon. ”Alle” i klassen har, og vi har lovet at han skal få når han blir ni, og skal begynne i fjerde. PC’en er innstallert på gutterommet, og alt er tilrettelagt for pjokkens fremtidige virtuelle liv.
Mobil- og internettgenerasjonen
Men hva må vi som foreldre tenke på før vi utstyrer ungene våre med kommunikasjonsverktøy de ikke har begrep om hvordan virker? Og med ”virker”, så mener jeg hvilke konsekvenser det kan få når unge mennesker kommuniserer på nett uten å ha et bevisst forhold til hva de egentlig begir seg ut på. Jeg tenker selvfølgelig med gru på mobbing, porno og at de skal komme i kontakt med personer jeg ikke ønsker at de skal ha kontakt med osv, osv.
Samtidig er ungene våre kjappere enn lynet når det gjelder å finne ut hvordan nye duppeditter fungerer. I websammenheng er de generasjon 2.0. De vokser opp med kommunikasjonsverktøy vi foreldre kun har hatt et forhold til i drøye 10 år. Den gangen snakket kritiske røster om at internett er en flopp. Så feil kan man altså ta. Som voksne må vi ta innover oss, ikke bare at internett og mobiltelefon er kommet for å bli, men også at utviklingen aksellererer fra ” 0-100” på null komma niks.
I utgangspunktet er denne utviklingen positiv og byr på muligheter vi som vokste opp på på 70-, 80- og tidlig 90-tall bare kunne drømme om. Måten unge mennesker kommuniserer på utvikler seg og blir stadig mer komplisert. Samtidig er utfordringen å sette seg inn i hvordan de nye sosiale mediene virker for å kunne veilede og følge opp ungene våre på en fornuftig måte.
Barnevakten
På foreldremøtet i går kveld var temaet barn, nye sosiale medier og mobbing. Torgeir Frøystein fra Barnevakten holdt et viktig, bevisstgjørende og tankevekkende foredrag om våre barns måte å kommunisere med hverandre på. Det var ikke lystige opplysninger, og mange foreldre fikk seg en kraftig oppvekker. Vi vet for lite om våre barns verden på nett, hvem de snakker med, og hva de utsettes for.
Å ta ansvar
Hvem har så ansvaret når kommunikasjonen kommer ut av kontroll? Er det mediene og kanalene som sådan? Er det foreldrene, eller barna selv? Hvem er det som egentlig skaper internett? På samme måte som vi ikke kan klandre Statens Vegvesen, Veidekke, Skanska eller andre veieiere for fartsbøllenes trafikkforseelser, kan vi neppe klandre verken programvareleverandørene eller ISPene, mobiloperatørene eller innholdsleverandørene for uvettig bruk av kommunikasjonskanalene. Det er brukerne - du og jeg og barna våre som til syvende og sist har ansvaret for egne handlinger.
Mobilbransjen har likevel tatt utfordringene knyttet til barn og unges mobilbruk på alvor. De har etablert dialog med Barneombud og forbrukermyndigheter for å bedre sikkerheten og for å få bukt med det som oppleves som uønsket mobilatferd. NetCom har lagt ut en foreldreguide på sine nettsider. Telenor har gjort det samme.
Være på nett!
Og hva kan vi som foreldre gjøre for å hindre at barna våre enten utsettes for uønsket atferd på nettet, eller selv utsetter andre for ubehagelige opplevelser? Hva kan vi gjøre for å holde tritt med utviklingen? Svaret er enkelt: Vi må være der! Vi må være der og lytte på barna, snakke med dem – gi råd og veilede. Og vi må være der de er – på nett.
Gode steder å starte
- Redd Barna har laget egne nettvettsider som er verdt et besøk
- Barnevakten har mye informasjon om barn og internett
- Barneombudet har initert en egen merkordning for trygge internettsider for barn
Oppdatert: Saken er fortsatt aktuell og debattert i dag, 26. juni, på Dagbladet.
Fredrik Johnsen
Marius Eriksen
Synne Hedlo
Nina Kersten Nilsen
Per Hynne
Thomas Tangen
Flotte problemstillinger du tar opp her, og det er ingen tvil om at denne generasjonens foreldre må ta tak i seg. Man må være bevisst på at sosiale medier har blitt en del av samfunnet barna vokser opp i. Dette setter også strengere krav til oppdragelsen.
I vår tradisjon, så lærer man opp barn til unngå visse farer i samfunnet, som f.eks. ikke gå inn i biler til en fremmede. Før skremte man barna med historier om Nøkken, slik at de skulle holde seg unna tjern i skogen. Vi må tilpasse oss den virkeligheten vi er i, og lage samme retningsregler for de fellene man kan gå i, også i den digitale verden.
Dette må være en naturlig del av barnas forståelse av hva som foregår, slik at de fort kan oppdage farer eller melde fra når noen bryter reglene. Jeg synes det er flott at Barneombudet og Barnevakten tar dette på alvor.
Jeg var ute for godt og vel ti år siden, og vel så det, og valgte en innfallsvinkel som i dag ikke akkurat er “politisk korrekt”: Alminneliggjøring.
Sammen med min datter (født 1985) så vi på “alleslags” bilder. Og vi snakket om “alt”. Før hun var ti visste hun utmerket godt at noen synes det er finest å kose med de som er av samme kjønn som seg selv - og hun visste hvordan de gjorde det, “både sånn og slik”. At det var noen som syntes det var finest å kose med unger, ikke med voksne, og hvordan hun burde opptre hvis hun skulle komme borti noen av det slaget. Jeg lærte henne IKKE opp til panikk-reaksjonene, nei, men til en adskillig mer nyansert, avbalansert holdning.
Da hun var rundt ti, hadde jeg en del brevveksling over nettet med en lesbisk SM-dame (skal det være, så skal det være…
- ikke fordi hun var lesbisk eller SM-orientert, men fordi hun hadde ei datter på samme alder. Høytlesing av brevene for min datter gjorde henne lettere hoderystende… Men hun fikk med seg både lesbiske tanker og at, uansett hvor absurd det høres, er det folk som argumenterer for både S og M …
Min datter ble kjent med “alt” i en rimelig vel forberedt, samtalte-orientert kontekst. Selvsagt var det ikke noe som kom i ti års alder; det var bygget opp helt fra den gang da hun var fire og jeg måtte forklare at når biene tar med seg pollen fra en epleblomst til en annen, så er pollenet akkurat som sæden som pappa spruter inn inn i mamma nå de elsker sammen. Et par år senere, da det var jul og nyttår, eller: Jesu omskjæringsdag, tok vi for oss både mannlig og kvinnelig omskjæring. Vi fant anledninger til å snakke om mens, om kondomer og kjønssykdomemr, om “hvasomhelst” i den gata. Vi gjorde det hele til noe hverdagslig, som ikke var noe problem å snakke om i det hele tatt.
Da hun som trettenåring kom hjem fra en klassevenninnes “Hjemme-alene-fest” og vertinnen hadde funnet fram noen av pappas filmer (trettenåringer VET hvor pappa gjemmer filmene sine…), fikk jeg høre da hun kom hjem “Noe så kjedelig!! Hvorfor gidder folk å se på sånt?”.
Jeg følte det som om jeg hadde fått tolv rette i tipping. Selv om jeg ikke kunne gi henne noe godt svar…
Det var antagelig hundre prosent pen pyntelig hetero-porno, uten noen som helst spennede variasjoner. Men om min datter hadde blitt vist video av ganske så “kinky” stoff, så ville det jo bare være bilder av det hun på forhånd var fullt ut klar over at skjer, om det nå er med samme kjønn, fler enn to sammen, oral, anal, SM eller sogar med dyr - hun ville visst at slikt er sånt som forekommer. Vi hadde snakket om det, diskutert det, på forhånd, selv om hun ikke nødvendigvis hadde sett bilder av alt sammen.
Kort sagt: Det skulle ekstremt mye til for å sjokkere henne. Vippe henne av pinnen. Hun var forberedt, visste at sånt noe forekommer. Hun visste også hva av det som var lovstridig, hva som var fullstendig tillatt,
Selvsagt hadde hun ikke ALT dette “innabords” da hun var fem år gammel; på det tidspunkt var det vel bare pappa-og-mamma-aktiviterer som var kjent. Mens og tamponger og slikt kom vel et par år senere, og omlag samtidig bruk av gummi og andre prevensjonsmidler; det var ihvertfall veletablert lenge før niårsalderen da vi begynte å sankke mer aktivt om kjærester og sånt.
Det hører også med at jeg kjørte en aktiv linje med å forklare poenget i samtlige “stygge” vitser, samlige mer eller mindre (ofte mindre!) skjulte “umoralske” poenger i historier og refereanser. Joda - det førte til at hun ble sittende med et vell av historier og vitser som bare var egne i lødig lag… Men hun var fullstendig klar over det. Og i sitt stille sinn (og overfor meg) flirte hun litt av sine klassekamerater når de overhodet ikke fikk med seg de halvvegs skjulte hentydningene f.eks i popmusikken (skal vi tro henne, hadde minst halvparten av klassevenninnne hennes ingen peiling på at Bjelleklang sin “gummihatt”-sang var en oppfordring til kondombruk).
For ti-tolv år siden var informasjonsmengden på Internett betydelig lavere enn i dag - men om orosentandelen pornogafi og annet “anstøtelig” materiale var noe særlig lavere er jeg ikke så sikker på. Uansett: Jeg sendte min datter ut med en ballast som gjør meg ganske så sikker på at hun var i stand til å handtere det hun kom over. Hadde jeg i dag sittet med ei jente i alder 6-10 år, vet jeg rimelig godt at jeg kunne gitt henne samme ballast. En gutt også, for den saks skyld.
Ja, det impliserer at jeg synes at det er helt OK at unger får iinformamasjon om fysiologi på et alderstrinn betydelig lavere enn det som p.t. er Politisk Korrekt! At unger i 4-5 års alder kjenner relativt detaljert til menneskelig forplantning. At unger i 6-8-års alder kjenner detaljert til begge kjønns anatomi, uten tilsløring (f.eks. det er ingen grunn til å bruke strektegninger istedetfor fotografier for å skjule detaljer). At de kjenner til ulike “avvik” FØR de eventuelt møter dem i praksis.
Jeg vet at min holdning ikke er Politisk Korrekt. Men jeg vet at det bidrar til å forberede ungene, gjøre dem mer robuste, bli mer i stand til å handtere det de eventuelt måtte møte.
Det KAN føre til at de ikke får like intens panikk-reaksjon som det vi kanskje skulle “ønske”. Det fleste flirer nok over min datter som kom hjem og fortalte at pornofilmen var “Kjedelig!”, men hva om hun kom hjem og fortalte at “Det var en mann nedi gata som ville vise fram tissen sin og ville at vi skulle se på den! Hvorfor ville han det, papppa?” Man “burde” vel, etter vår kulturs krav, laget et helvetes bråk og tilkalle politi og starte etterforskning, men overfor ungene er likevel det viktigste å formidle at “jaja, det er noen som ER sånnn…”. Som man sier i USA, gjerne med et skuldertrekk: “It takes all kinds to make a world”.
Hvis ungene vet hva ordinær sex er, hva lesbe/homo-sex er, om de er dus med menneskelig anatomi, av omtale kjenner et antall avvik - så klarer de å handtere det aller, aller meste av det de møter, både på Internett og i hverdagen.
Problemet er om vi klarer å gi dem en slik ballast. Persolig vet jeg at jeg har klart det for en datter. Jeg tror at det er mulig også for andre, både for sønner og døtre.
Vi har diskutert frem og tilbake i hele helgen om kommentaren til “j b” skulle vært fjernet. Dette er på ingen måte innhold som noen av oss i GCI Communique kan stille oss bak, men vi har allikevel valgt å la kommentaren stå. Bakgrunnen for denne beslutningen står i et eget innlegg: http://gcicommunique.wordpress.com/2008/03/17/nar-en-bloggkommentar-gj%c3%b8r-deg-kvalm/
Interssant tema dette her. Jeg er lærer i ungdomsskolen og hadde et tilsvarende foreldremøte i fjor høst. Innleder der var ei fra politiet som arbeider med forbyggende ungdommsarbeid, og hun hadde følgende råd: Ikke la barna ta med mobilen til sengs. De kan bli liggende under dyna å sende meldinger til langt på natt. I tillegg var hun skeptisk til PC på rommet. Mange barn setter seg til etter at mor og far har lagt seg og møter trøtte på skolen dagen etter. Dette opplever vi mye av. Vi tar det opp med foreldre, men det er få som gidder gjøre noe med det.
En av min elever kom til meg og sa at det var noen i klassen som ble mobbet på Nettby.Han logget seg på og viste meg riundt der, og mye av det jeg så var rett og slett trist. Nettet er en gave, men det er alt for mange som misbruker det. Jeg er ikke for sensur, men foreldre må følge med på hva de driver med. Ingen er så godtroende og naive i forhold til egne unger som foreldre. Det vet jeg av egen erfaring.
Jeg synes faktisk ikke kommentar #2 var så krenkende, provoserende eller kvalmende, men jeg hadde nok heller ikke satt pris på en sånn kommentar i min egen blogg. Et sånt innlegg hadde nok gjort seg bedre på et større fora eller som en blogg i en nettavis, så jeg vil nærmest oppfordre vedkommede til å re-poste sitt innlegg på et slikt sted, for det er et høyest aktuelt tema, om enn kanskje et sidespor i forhold til den opprinnelige bloggposten her.
jb:
Dette må være noe av det mest kyniske jeg har sett. Dette handler ikke om å være politisk ukorrekt, du utviser en total mangel på dømmekraft. Og motivene dine er mildt sagt tvilsomme - det finnes ikke fornuft i det du skriver. Om dette er din måte å vise omsorg på, så trenger du hjelp. Snarest.
Rent bortsett fra at JBs kommentar var i overkant off-topic for innlegget og bloggen som helhet, og det faktum at språket han brukte godt kunne vært hakket mindre vulgært, skjønner jeg filosofien hans og er til dels enig - uten at det trengs å diskuteres videre her, da det i hvert fall vil bli off-topic.
jb synes :
“At unger i 4-5 års alder kjenner relativt detaljert til menneskelig forplantning. At unger i 6-8-års alder kjenner detaljert til begge kjønns anatomi, uten tilsløring (f.eks. det er ingen grunn til å bruke strektegninger istedetfor fotografier for å skjule detaljer). At de kjenner til ulike “avvik” FØR de eventuelt møter dem i praksis.”
Ingenting av dette er naturlig. Jeg satte kaffen i vrangstrupen jeg også.
Jeg har mye å si på dette, men velger å ikke elte meg inn i det syke greiene her.
Jeg har lest blogginnlegget, og alle kommentarene. For min del leste jeg forgjeves hvis meningen skulle være og bli sjokkert.. Jeg støtter meg bak J B’s innlegg. Mye fornuftig tenkning.
Kanskje noe man kunne implementert i skolesystemet? Hvis barn hadde hatt forståelse for pedofili, for å ta det som et konkret eksempel, så hadde skadeomfanget vært langt mindre, tror jeg.
Ha en fin påske.
jeg synes J B’s filosofi kanksje tar det litt langt i hvertfall når det kommer til introdusere barn for alle mulige former for seksualitet i temmelig ung alder. men akkurat det som Chanel refererer til synes jeg ikke er spesielt sjokkerende. da jeg jeg gikk i barnehagen visst alle der hva “puling” var og at det var sånn barn ble til. Vi leste “Kroppen” av Trond-Viggo Torgersen og hjemme løp både jeg og brødrene mine nakne rundt i stua er å ha badet. Begge kjønns anatomi var altså ikke noe spesielt eller mystisk men noe naturlig.
Da bekymrer det meg betrakelig mer at Nilsen som skrev innlegget har innstallert en pc på rommet til sin 9 år gamle sønn. Tips nr 1 på de fleste sider for råd om barn og nettet er jo nettopp å bare la barna bruke pc som står på fx stua slik at du kan holde et lite øye med hva de gjør. Man bør også ha et passord for pålogging som bare foreldrene kan slik at barna ikke kan være på nettet når de er hjemme alene. Ellers er det alle mulige ting man kan installere på pc’en slik at man kan holde øye med hva slags sider barna har vært inne på. Det går en fin grense her for hva som er ansvarlige foreldrehandlinger og hva som er overvåkning, men så lenge barnet er så lite ville jeg vært forsiktig. Med så mange triste saker som stadig dukker opp om mobbing på nettet og barn/unge som har gjort ting de ikke burde foran web-cam osv så er det all grunn til å vise varsomhet og ikke minst lære barna sunn og forsiktig nettbruk.
Var tung kost dette ja *lol*
Men følte vel heller ikke at det var så forferdelig da, men jeg vil si at hun kanskje drar det litt langt når hun viser rå porno til barna sine.
Skjønner ikke helt hvorfor, og hva hun har igjen for å få barnet sitt til å synes det er helt greit og mye mer spennende med rå lesbisk SM sex.
Men nå vet jeg ikke så mye mer enn det som står der da :p
Så vidt jeg kan bringe på det rene har ikke j_b vist noe rå porno til jentungen, kun snakket med henne. Eneste henvisningen til Porno , var knyttet til en “hjemme alene fest”.
Og dette var hele poenget fra j_b, og det som Barnevakten og Redd Barna ikke skjønner : Du kan ikke og skal ikke kontrollere alt barna dine opplever. Kan ikke, fordi det betyr 24/7 overvåking, og skal ikke fordi erfaring er grunnlaget for all identitets bygging. Det er ikke du som bestemmer om ditt barn skal bli militant biker dyke. Det er ett valg hun skal ta selv på grunnlag av sine erfaringer. Og da må hun være i stand til å gjøre dem.
Vi har på mange måter ødelagt barn sine muligheter til å vokse naturlig opp, ved å finne opp en “barndom” som varer langt inn i voksen alder og som ikke er i takt med hvordan vi utvikler oss mentalt og fysiologisk, samtidig som vi skjermer dem for verdens virkelighet. Bevegrunne er fordi vi tror at man ved en viss alder “blir klar”. Sannheten er at vi ALDRI blir klar, all utsettingen gjør oss MINDRE klar, for jo eldre vi blir, jo vanskeligere har vi det med å bearbeide det vesentlige i informasjonen. Viser du grov porno til en 7 åring, vil barnet gå “Æsj”, viser du det til en 17 åring vil hun lure på om hun har for små pupper, og hva vil typen si hvis jeg ikke kan ta den ned i halsen?
Poenget med å fortelle om rå lesbisk SM sex, var å normalisere det, gjøre det “greit” istedet for “spennede”; det er som regel kun spennende når det er tabu. For de fleste andre er det kjedelig og smertefullt.
Jeg er også av den gruppen som mener at en PC ikke har noen ting på barnerommet å gjøre, men det handler ikke om hva barnet får se der, men mer om at det av og til er hyggelig å se sine barn, selv om det kun er ryggen.
Hundehalsbånd, sorry mobiltelefon, har ungene hatt siden de var 9, med ganske strenge begrensninger på bruk både fra skole og hjem. Jeg skal ha den på til envher tid, og skolen skal ha den av. Det er en kamp. Men det som handler om mobbing, handler om at vi er foreldre som tar dette alvorlig, og snakker med ungene om det, og viser vilje til å la ungene være med på å belutte hvordan vi tar det videre.
Jeg har ikke barn selv, så det temaet kan jeg ikke uttale meg om, men jeg kan fortelle litt om hvordan mine foreldre tok seg av seksualundervisningen hjemme. Selvom dette kanskje blir litt off-topic velger jeg å skrive innlegget alikevel.
Vi hadde aldri noen prat der mamma og pappa satte seg ned å forklare hvordan sex fungerte, hva som er greit og ikke greit. Mamma engang fortalte oss en gang om hvordan vi skulle reagere hvis en autoreitets-person gjorde noe vi ikke syes var greit.
Det som gjorde dette veldig enkelt for oss ungene er at mamma og pappa aldri ble flaue. Si vi satt å så på en film på tv der noen hadde sex, mamma og pappa begynte aldri å kremte, de bytte aldri kanal, de tok seg heller aldri en tur på do under sexscenene. Det gjorde at vi følte at dette var greit. At det er ikke noe å være flau over, det er slik naturen er.
Jeg tror ikke foreldre trenger å forklare barna sine disse tingene, det finner man ut av selv.
Og kjære foreldre - det er bare å innse det. Barna deres ser porno, og det har de antageligvis gjort mye lengre enn dere kan forestille dere. Porno er over alt, og et feil ord i en internettadresse og man er inne på noe snusk.
Jeg tror ikke at porno er en dårlig ting, til en viss grense selvføgelig. Se på det som en utvidelse av doktor-leken som alle barn leker.
Dette er mitt syn på saken. JBs måte å lære opp datteren sin på synes jeg derimot er over streken. Man trenger ikke brette ut alt for barna sine. Litt av spenningen for barna er jo å finne ut av dette selv, og det sunt.
Viktig tema å sette lys på! Og viktig at skolen forsøker å gjøre en jobb i forhold til nettvett. Selv har jeg en ste datter som har kommet i trøbbel på grunn av sin nettbruk, og kontrollen over nettbruker blir ikke enklerer så lenge vi bytte partnerer og barna befinner seg i forskjellige hjem med forskjellige regler. Det er skremmende hvor stygge barna kan være på arenar som voksne ikke tar for aktiv del i. Har selv forsøkt å opprett en profil på flere steder hvor jeg vet de opptrer, men samtidig vil man ikke overvåke. Og desverre skulle skoleprogramet “it`s learning” hatt noen flerer sikringer, enn det i dag har, spesielt ovenfor barna i barneskolen.
Om J_b innspill er upassende eller ei? Jeg blir stum og flau over så kalte “tabu” spørsmål, og skulle ønske jeg hadde mot til å sette meg ned å forklart begge barna det bedre, de gir meg en vis tilit ved å faktisk spørre!
Men kanksje lærer jeg til jeg får mine egne?
Åpenhet, J B, det èr politisk korrekt - og også noe jeg er opptatt av å ha med mine små døtre. Jeg ser at dette er med på utvikle dem til reflekterte og solide mennesker. Jeg er ydmyk i forhold til at jeg får være med å forme dem til nettopp det. Og jeg blir stadig både stolt og overrasket over at jeg uten kraftanstrengelser, hver dag etter skoletid, får sms fra den eldste med spørsmål om hun får lov til å bruke pcen - og om det er greit at hun går inn på den og den nettsiden.
Tilbake til temaet ditt - åpenhet. Selv er jeg et ektefødt hippiebarn med alt hva det har innebåret gjennom oppveksten. I hele mitt yrkesaktive liv har jeg jobbet med mennesker i krise og mennesker som har fått grensene sine tråkket over i ulike sammenhenger. De senere årene har jeg jobbet spesielt med barn av psykisk syke - uten at jeg på noe måte mener å ha grunnlag for å mene at du er det, J B. Dog er det noen likhetstrekk mellom deg og mine hippieforeldre - samt foreldre som av grunner de ikke selv er herre over, tråkker over et barns grenser.
De fleste definisjoner om overgrep mot barn legger vekt på at overgrepet skjer ut fra den eldres (overgripers) behov, og på bekostning av den yngres (barnets) behov. På denne måten pålegges den eldste ansvaret for handlingene, uavhengig av barnas reaksjoner, oppførsel eller handlinger (Poulsson 1992). Man vil altså være opptatt av hvem som intellektuelt sett er den svakeste parten (dette gjelder også når det foregår grenseoverskridelser mellom to voksne). Konklusjonen blir at overgrep/grenseoveskridelser skjer når det er manglende likevekt mellom personene i handlingen. Og det er her jeg kjenner vemmelsen komme over meg. Jeg sitter ikke her og påstår at jeg vet hva som er riktig for andres barn - heller ikke ditt. Men, jeg vet mye om å være et barn som altfor tidlig får innsyn i - samt en slags subtil deltagelse i de voksnes verden. Alt på grunnlag av en misforstått oppfatning om at åpenhet er det eneste saliggjørende og riktige. Men, for hvem?
Selv opplevde jeg jeg det som krenkende og svært utrygt - dette å bli vist og forklart i detalj om temaer jeg ikke ante fantes eller ønsket å utforske. Som voksen tenker jeg at det lå en slags rettferdiggjøring over egen livsstil og valg i de handlingene. I tillegg tror jeg oppriktig på at det ikke var vondt ment. Allikevel så følte jeg både som barn - og senere som voksen, at jeg ble påtvunget en innsikt og kunnskap jeg ikke ønsket å ha, og som jeg heller ikke visste hva jeg skulle bruke til. Selvsagt protesterte jeg ikke heller, for jeg trodde at dette var det “normale”. Dvs . intuisjonen min sa alltid noe annet, men som barn har man nødvendigvis ikke ordene for den sjette sansen.
I vennegjengen fikk jeg masse kred for å ha den kuleste og peneste moren som man kunne snakke med om alt. Innvendig skjemtes jeg, og ønsket på ingen måte at disse temaene skulle komme opp når jeg hadde venner på besøk. Selvsagt skjønner jeg i dag at de var drevet av en normal barnlig nysgjerrighet - og at det hele hadde et eksotisk preg muligens. Men, dog - for meg var det like fullt, og uten at jeg på noe tidspunkt kunne tilkjennegi det, kun forbundet med skam og flauhet. Selv om jeg utad var stolt over den kule moren min som var mer venninne enn mor. Det skal også nevnes at jeg mer enn gjerne briljerte med min kunnskap for å styrke min posisjon.
Når alt dette er sagt, jeg er overhodet ikke et offer for seksuelle overgrep i “vanlig” forstand. Men, jeg er blant de som velmenende nok, har opplevd å få grensene sine tråkket over altfor tidlig - ved på andres premisser å bli dyttet inn i de voksnes verden. Dette har selvsagt hatt konsekvenser for meg i forhold til hvordan og hva jeg har tenkt om sex, nærhet og tabuer - og det har gitt meg utfordringer jeg gjerne skulle ha vært spart for. Hovedpoenget mitt er, at åpenhet - ja, det er riktig og bra. Men informasjonen må være tilpasset og i takt med barnets utvikling og modenhet. Noe som utelukkende er den voksnes ansvar. Hvilke forutsetniger hadde DITT barn for å protestere mot informasjonen hun ble gitt?
Sett også fra et profesjonelt ståsted etter mange år med klinisk erfaring på området, så er min påstand at: Barn krav på tilpasset informasjon, beskyttelse og visshet om de får være nettopp barn - med alt hva det innebærer av uskyld, EGNE oppdagelser og naivitet.
Slutt å sett mennesker med andre meninger enn dere trøtte og kjedelige A4-folk i bås. Han har absolutt rett i sin tankegang (j b), bare en litt merkelig måte å få det fram på. Etter flere år bak meg som narkoman og pga det ett liv på sidelinjen så har jeg sett meg mektig lei av dere bedrevitere som tror dere har rett til å bestemme hva som er riktig og galt her i verden.
J B har ikke skrevet at han har bedrevet noen slags missbruk slik som ble nevnt i en annen post som omtaler denne kommentaren. Skamme dere burde dere gjøre, sitte der med pekefingeren og plukke ut mobbeofre!!