J B har ikke skrevet at han har bedrevet noen slags missbruk slik som ble nevnt i en annen post som omtaler denne kommentaren. Skamme dere burde dere gjøre, sitte der med pekefingeren og plukke ut mobbeofre!!

Tilbake til temaet ditt - åpenhet. Selv er jeg et ektefødt hippiebarn med alt hva det har innebåret gjennom oppveksten. I hele mitt yrkesaktive liv har jeg jobbet med mennesker i krise og mennesker som har fått grensene sine tråkket over i ulike sammenhenger. De senere årene har jeg jobbet spesielt med barn av psykisk syke - uten at jeg på noe måte mener å ha grunnlag for å mene at du er det, J B. Dog er det noen likhetstrekk mellom deg og mine hippieforeldre - samt foreldre som av grunner de ikke selv er herre over, tråkker over et barns grenser.

De fleste definisjoner om overgrep mot barn legger vekt på at overgrepet skjer ut fra den eldres (overgripers) behov, og på bekostning av den yngres (barnets) behov. På denne måten pålegges den eldste ansvaret for handlingene, uavhengig av barnas reaksjoner, oppførsel eller handlinger (Poulsson 1992). Man vil altså være opptatt av hvem som intellektuelt sett er den svakeste parten (dette gjelder også når det foregår grenseoverskridelser mellom to voksne). Konklusjonen blir at overgrep/grenseoveskridelser skjer når det er manglende likevekt mellom personene i handlingen. Og det er her jeg kjenner vemmelsen komme over meg. Jeg sitter ikke her og påstår at jeg vet hva som er riktig for andres barn - heller ikke ditt. Men, jeg vet mye om å være et barn som altfor tidlig får innsyn i - samt en slags subtil deltagelse i de voksnes verden. Alt på grunnlag av en misforstått oppfatning om at åpenhet er det eneste saliggjørende og riktige. Men, for hvem?

Selv opplevde jeg jeg det som krenkende og svært utrygt - dette å bli vist og forklart i detalj om temaer jeg ikke ante fantes eller ønsket å utforske. Som voksen tenker jeg at det lå en slags rettferdiggjøring over egen livsstil og valg i de handlingene. I tillegg tror jeg oppriktig på at det ikke var vondt ment. Allikevel så følte jeg både som barn - og senere som voksen, at jeg ble påtvunget en innsikt og kunnskap jeg ikke ønsket å ha, og som jeg heller ikke visste hva jeg skulle bruke til. Selvsagt protesterte jeg ikke heller, for jeg trodde at dette var det “normale”. Dvs . intuisjonen min sa alltid noe annet, men som barn har man nødvendigvis ikke ordene for den sjette sansen.

I vennegjengen fikk jeg masse kred for å ha den kuleste og peneste moren som man kunne snakke med om alt. Innvendig skjemtes jeg, og ønsket på ingen måte at disse temaene skulle komme opp når jeg hadde venner på besøk. Selvsagt skjønner jeg i dag at de var drevet av en normal barnlig nysgjerrighet - og at det hele hadde et eksotisk preg muligens. Men, dog - for meg var det like fullt, og uten at jeg på noe tidspunkt kunne tilkjennegi det, kun forbundet med skam og flauhet. Selv om jeg utad var stolt over den kule moren min som var mer venninne enn mor. Det skal også nevnes at jeg mer enn gjerne briljerte med min kunnskap for å styrke min posisjon.

Når alt dette er sagt, jeg er overhodet ikke et offer for seksuelle overgrep i “vanlig” forstand. Men, jeg er blant de som velmenende nok, har opplevd å få grensene sine tråkket over altfor tidlig - ved på andres premisser å bli dyttet inn i de voksnes verden. Dette har selvsagt hatt konsekvenser for meg i forhold til hvordan og hva jeg har tenkt om sex, nærhet og tabuer - og det har gitt meg utfordringer jeg gjerne skulle ha vært spart for. Hovedpoenget mitt er, at åpenhet - ja, det er riktig og bra. Men informasjonen må være tilpasset og i takt med barnets utvikling og modenhet. Noe som utelukkende er den voksnes ansvar. Hvilke forutsetniger hadde DITT barn for å protestere mot informasjonen hun ble gitt?

Sett også fra et profesjonelt ståsted etter mange år med klinisk erfaring på området, så er min påstand at: Barn krav på tilpasset informasjon, beskyttelse og visshet om de får være nettopp barn - med alt hva det innebærer av uskyld, EGNE oppdagelser og naivitet.

Om J_b innspill er upassende eller ei? Jeg blir stum og flau over så kalte “tabu” spørsmål, og skulle ønske jeg hadde mot til å sette meg ned å forklart begge barna det bedre, de gir meg en vis tilit ved å faktisk spørre!

Men kanksje lærer jeg til jeg får mine egne?

Vi hadde aldri noen prat der mamma og pappa satte seg ned å forklare hvordan sex fungerte, hva som er greit og ikke greit. Mamma engang fortalte oss en gang om hvordan vi skulle reagere hvis en autoreitets-person gjorde noe vi ikke syes var greit.
Det som gjorde dette veldig enkelt for oss ungene er at mamma og pappa aldri ble flaue. Si vi satt å så på en film på tv der noen hadde sex, mamma og pappa begynte aldri å kremte, de bytte aldri kanal, de tok seg heller aldri en tur på do under sexscenene. Det gjorde at vi følte at dette var greit. At det er ikke noe å være flau over, det er slik naturen er.
Jeg tror ikke foreldre trenger å forklare barna sine disse tingene, det finner man ut av selv.

Og kjære foreldre - det er bare å innse det. Barna deres ser porno, og det har de antageligvis gjort mye lengre enn dere kan forestille dere. Porno er over alt, og et feil ord i en internettadresse og man er inne på noe snusk.
Jeg tror ikke at porno er en dårlig ting, til en viss grense selvføgelig. Se på det som en utvidelse av doktor-leken som alle barn leker.

Dette er mitt syn på saken. JBs måte å lære opp datteren sin på synes jeg derimot er over streken. Man trenger ikke brette ut alt for barna sine. Litt av spenningen for barna er jo å finne ut av dette selv, og det sunt.

Og dette var hele poenget fra j_b, og det som Barnevakten og Redd Barna ikke skjønner : Du kan ikke og skal ikke kontrollere alt barna dine opplever. Kan ikke, fordi det betyr 24/7 overvåking, og skal ikke fordi erfaring er grunnlaget for all identitets bygging. Det er ikke du som bestemmer om ditt barn skal bli militant biker dyke. Det er ett valg hun skal ta selv på grunnlag av sine erfaringer. Og da må hun være i stand til å gjøre dem.

Vi har på mange måter ødelagt barn sine muligheter til å vokse naturlig opp, ved å finne opp en “barndom” som varer langt inn i voksen alder og som ikke er i takt med hvordan vi utvikler oss mentalt og fysiologisk, samtidig som vi skjermer dem for verdens virkelighet. Bevegrunne er fordi vi tror at man ved en viss alder “blir klar”. Sannheten er at vi ALDRI blir klar, all utsettingen gjør oss MINDRE klar, for jo eldre vi blir, jo vanskeligere har vi det med å bearbeide det vesentlige i informasjonen. Viser du grov porno til en 7 åring, vil barnet gå “Æsj”, viser du det til en 17 åring vil hun lure på om hun har for små pupper, og hva vil typen si hvis jeg ikke kan ta den ned i halsen?

Poenget med å fortelle om rå lesbisk SM sex, var å normalisere det, gjøre det “greit” istedet for “spennede”; det er som regel kun spennende når det er tabu. For de fleste andre er det kjedelig og smertefullt.

Jeg er også av den gruppen som mener at en PC ikke har noen ting på barnerommet å gjøre, men det handler ikke om hva barnet får se der, men mer om at det av og til er hyggelig å se sine barn, selv om det kun er ryggen.

Hundehalsbånd, sorry mobiltelefon, har ungene hatt siden de var 9, med ganske strenge begrensninger på bruk både fra skole og hjem. Jeg skal ha den på til envher tid, og skolen skal ha den av. Det er en kamp. Men det som handler om mobbing, handler om at vi er foreldre som tar dette alvorlig, og snakker med ungene om det, og viser vilje til å la ungene være med på å belutte hvordan vi tar det videre.

Men følte vel heller ikke at det var så forferdelig da, men jeg vil si at hun kanskje drar det litt langt når hun viser rå porno til barna sine.

Skjønner ikke helt hvorfor, og hva hun har igjen for å få barnet sitt til å synes det er helt greit og mye mer spennende med rå lesbisk SM sex.

Men nå vet jeg ikke så mye mer enn det som står der da :p

Da bekymrer det meg betrakelig mer at Nilsen som skrev innlegget har innstallert en pc på rommet til sin 9 år gamle sønn. Tips nr 1 på de fleste sider for råd om barn og nettet er jo nettopp å bare la barna bruke pc som står på fx stua slik at du kan holde et lite øye med hva de gjør. Man bør også ha et passord for pålogging som bare foreldrene kan slik at barna ikke kan være på nettet når de er hjemme alene. Ellers er det alle mulige ting man kan installere på pc’en slik at man kan holde øye med hva slags sider barna har vært inne på. Det går en fin grense her for hva som er ansvarlige foreldrehandlinger og hva som er overvåkning, men så lenge barnet er så lite ville jeg vært forsiktig. Med så mange triste saker som stadig dukker opp om mobbing på nettet og barn/unge som har gjort ting de ikke burde foran web-cam osv så er det all grunn til å vise varsomhet og ikke minst lære barna sunn og forsiktig nettbruk.

Kanskje noe man kunne implementert i skolesystemet? Hvis barn hadde hatt forståelse for pedofili, for å ta det som et konkret eksempel, så hadde skadeomfanget vært langt mindre, tror jeg.

Ha en fin påske.