En depresjonsdiagnose og en Prozac-resept, takk

Den moderne pasient henvender seg til fastlegen med sikker mine. Han feiler X og skal ha behandling Y. Har han lest om det i leksikon? Eller hørt om det på radioen? Nei. Dagens pasient skrur på datamaskinen, åpner nettleseren og søker seg frem til så vel diagnose, som dertil egnet kur, før turen går til nærmeste legekontor. Seks av ti søker helseråd på nett, konkluderte Synovate for Dagbladet med denne uken. Har pasienten blitt sin egen lege?

Legen kan bli sittende igjen med birollen i diagnostiserings- og behandlingsprosessen. Det kan være ugreit å avvise en hellig overbevist, lettere panisk og dertil kanskje stresset pasient med at plagen er helt ufarlig og vil gå over av seg selv. Legger legen attpåtil yrkesstoltheten sin på blokka for å få rett, vet pasienten om flere ringeklokker det står ”Dr. Grei” på.

Skrekkscenariet er all makt til pasienten. Pasienten logger seg på legekontorets lukkede nettsider, scroller seg gjennom det alfabetiserte sykdomsregisteret og haker av for passende diagnose. Dette sender pasienten automatisk over til nettsiden, hvor han velger behandling. Her får pasienten en oversikt over markedets legemiddel-tilbud og tilpasser behandlingen til selvvalgt lidelse. Grøss. Vil vi egentlig at legen skal skifte ut frasen ”Hva kan jeg hjelpe deg med?” med ”Hva kan du hjelpe deg med?”?

Men det er ikke nødvendigvis et onde at nettet er fullt av helseinformasjon. I en bred analyse av nettsteder med informasjon om brystkreft, fant forskere ved University of Texas at det meste av faktastoffet var korrekt. Bare en av tyve nettsteder inneholdt unøyaktigheter. Dersom et minimum av informasjonen er rett, og vi er blitt noenlunde ”webwise” når det gjelder kildene, kan helsestoff på nett være til alles fordel. Menigmann kan lære mer om helse og legestanden få opplyste pasienter.

I Sverige skal LIF (legemiddelindustriens forening) innføre forhåndsgransking av informasjon om legemidler på nett. På denne måten skal allmennheten få lese mer også om reseptbelagte legemidler på nett. All den tid denne type informasjon ikke akkurat er låst inne i en bankboks; kan dette være en ide også i Norge?

Hjelp! Barnet mitt er på nett!

I går kveld var jeg på foreldremøte på skolen til min eldste sønn. Han går i tredje klasse og står akkurat på terskelen til å få sin første mobiltelefon. ”Alle” i klassen har, og vi har lovet at han skal få når han blir ni, og skal begynne i fjerde. PC’en er innstallert på gutterommet, og alt er tilrettelagt for pjokkens fremtidige virtuelle liv.

Mobil- og internettgenerasjonen
Men hva må vi som foreldre tenke på før vi utstyrer ungene våre med kommunikasjonsverktøy de ikke har begrep om hvordan virker? Og med ”virker”, så mener jeg hvilke konsekvenser det kan få når unge mennesker kommuniserer på nett uten å ha et bevisst forhold til hva de egentlig begir seg ut på. Jeg tenker selvfølgelig med gru på mobbing, porno og at de skal komme i kontakt med personer jeg ikke ønsker at de skal ha kontakt med osv, osv.

Samtidig er ungene våre kjappere enn lynet når det gjelder å finne ut hvordan nye duppeditter fungerer. I websammenheng er de generasjon 2.0. De vokser opp med kommunikasjonsverktøy vi foreldre kun har hatt et forhold til i drøye 10 år. Den gangen snakket kritiske røster om at internett er en flopp. Så feil kan man altså ta. Som voksne må vi ta innover oss, ikke bare at internett og mobiltelefon er kommet for å bli, men også at utviklingen aksellererer fra ” 0-100” på null komma niks.

I utgangspunktet er denne utviklingen positiv og byr på muligheter vi som vokste opp på på 70-, 80- og tidlig 90-tall bare kunne drømme om. Måten unge mennesker kommuniserer på utvikler seg og blir stadig mer komplisert. Samtidig er utfordringen å sette seg inn i hvordan de nye sosiale mediene virker for å kunne veilede og følge opp ungene våre på en fornuftig måte.

Barnevakten
På foreldremøtet i går kveld var temaet barn, nye sosiale medier og mobbing. Torgeir Frøystein fra Barnevakten holdt et viktig, bevisstgjørende og tankevekkende foredrag om våre barns måte å kommunisere med hverandre på. Det var ikke lystige opplysninger, og mange foreldre fikk seg en kraftig oppvekker. Vi vet for lite om våre barns verden på nett, hvem de snakker med, og hva de utsettes for.

Å ta ansvar
Hvem har så ansvaret når kommunikasjonen kommer ut av kontroll? Er det mediene og kanalene som sådan? Er det foreldrene, eller barna selv? Hvem er det som egentlig skaper internett? På samme måte som vi ikke kan klandre Statens Vegvesen, Veidekke, Skanska eller andre veieiere for fartsbøllenes trafikkforseelser, kan vi neppe klandre verken programvareleverandørene eller ISPene, mobiloperatørene eller innholdsleverandørene for uvettig bruk av kommunikasjonskanalene. Det er brukerne - du og jeg og barna våre som til syvende og sist har ansvaret for egne handlinger.

Mobilbransjen har likevel tatt utfordringene knyttet til barn og unges mobilbruk på alvor. De har etablert dialog med Barneombud og forbrukermyndigheter for å bedre sikkerheten og for å få bukt med det som oppleves som uønsket mobilatferd. NetCom har lagt ut en foreldreguide på sine nettsider. Telenor har gjort det samme.

Være på nett!
Og hva kan vi som foreldre gjøre for å hindre at barna våre enten utsettes for uønsket atferd på nettet, eller selv utsetter andre for ubehagelige opplevelser? Hva kan vi gjøre for å holde tritt med utviklingen? Svaret er enkelt: Vi må være der! Vi må være der og lytte på barna, snakke med dem – gi råd og veilede. Og vi må være der de er – på nett.

Gode steder å starte

• Redd Barna har laget egne nettvettsider som er verdt et besøk
• Barnevakten har mye informasjon om barn og internett
• Barneombudet har initert en egen merkordning for trygge internettsider for barn

Nordmenn best i verden - på internett

Ferske tall om internettilgang og -bruk kom i går, og de viser at nordmenn for første gang har høyest internettpenetrasjon i verden - hele 88 prosent ved utgangen av 2007. Samtidig er vi Europas mest avanserte brukere.

Nederland, Island og Danmark har historisk sett ligget hakket foran oss, men nå er det nordmenn som ruler nettet i følge http://www.internetworldstats.com/top25.htm

I går kunne vi også lese på Fornyings- og administrasjonsdepartementets nettsider at nordmenn er mer avanserte brukere av internett enn de fleste andre europeere. Samtidig viser statistikken fra Eurostat at generasjonskløften og kjønnsskillet er vesentlig mindre i Norge enn i EU.

For eksempel er norske kvinner vesentlig bedre representert på internett enn sine EU-søstre. Og jo eldre de er desto større er forskjellen. Det er bare 19 prosent av EU-kvinner over 55 år som er på nett minst en gang i uken, mens hele 54 prosent av norske kvinner i samme aldersgruppe.

Fortsatt er det de unge som bruker internett mest. 95 prosent i aldersgruppen 16 til 24 år bruker internett ukentlig, mens 79 prosent av unge innbyggere i EU gjør det samme.

Når det gjelder bruken av internett er nordmenn også på topp. Dobbelt så mange nordmenn som EU-borgere har opprettet en nettside og lastet ned programvare fra nett.

- Statistikken viser at Norge har god og bred digital kompetanse i europeisk målestokk. Dette gir inspirasjon til det videre arbeidet med å sikre at alle har digital kompetanse, sier fornyingsminister Heidi Grande Røys.

Les hele rapporten her.

B2B og B2C er døde - lenge leve P2P!

I løpet av de siste ukene har jeg hatt flere diskusjoner med kolleger, både her i Norge og i resten av verden, om hvordan såkalte B2B-selskaper, altså selskaper som selger varer eller tjenester til andre selskaper, bør oppføre seg i den digitale sfæren. Blant annet min kollega Brian Woodward ved vårt søsterselskap GCI Mannov i København har skrevet om dette på sin blogg, (Un)spun.dk. Felles for alle er at det er en oppfatning om at B2B-selskaper er nølende i forhold til å implementere tiltak og strategier for å komme i nærmere kontakt med sine kunder.

Jeg tror det egentlig er på tide å ta et skritt tilbake og revurdere uttrykket B2B (og B2C for den saks skyld). For er vi egentlig i en tid der et selskap selger eller kjøper en vare? Med internett og sosiale medier øker muligheten for mer direkte kontakt med personene i et selskap, enten du selger eller kjøper en vare. Og når personer snakker med personer, som de jo gjør, skal og bør sosiale og digitale medier være langt fremme i bevisstheten til en kommunikasjonsdirektør eller rådgiver. Jeg vil derfor gå så langt som å si at B2B og B2C er døde uttrykk - P2P, “peer to peer” eller kommunikasjon mellom personer, har derimot kommet for å bli, noe som åpner for en rekke nye kommunikasjonsmuligheter.

I GCI Communique jobber vi allerede med flere norske selskaper som er i ferd med å ta spranget ut i den digitale verden, og et par av dem ville antagligvis definert seg selv som B2B-selskaper. Dette er prosjekter vi ikke kan si så mye om, bortsett fra at de når målgrupper på en helt ny og direkte måte. Dette er selskaper som allerede er ute av startblokkene og jeg er overbevist om at de blir trendsettere innen kommunikasjon de neste årene.

For oss som jobber med digitale medier er dette spennende tider, og vi ser at stadig flere næringslivsledere for opp øynene for de mulighetene internett og direkte kommunikasjon gir. Dette er noe jeg og mine kolleger mer enn gjerne diskuterer. Hvem har løst koden for selskapskommunikasjon allerede? Hva er de virkelig gode eksemplene? Og hvem har det største potensialet?

Vil du vite om naboens tarmslyng?

Mange vil mene det er ”on a need-to-know basis” – og knapt nok det. Google vil derimot gjerne ha stoff om naboens lidelser. Cleveland Clinic har nemlig inngått et samarbeid med Google om en lukket elektronisk tjeneste for pasientjournaler. 1 500 til 10 000 pasienter fra Cleveland Clinic har allerede takket ja til å overlate sine mest private opplysninger i søkeverktøy-selskapets hender. Med rett passord kan disse pasientene bruke mail og gjøre søk, samtidig som de sjekker hvilket år de foretok brokkoperasjonen. Hvordan i all verden gikk de med på dette?

Vi undres selvfølgelig når DVD-Jon, VHS-Lars og de andre i gjengen vil finne hacken og godte seg med stor helsepornografi. Om dine mest sensitive opplysninger ligger frittsvevende på nett, kan hverdagen bli relativt slitsom. Tenk deg at din fremtidige arbeidsgiver diskvalifiserer deg fra drømmestillingen etter en snei innom Google for å telle antallet sykedager. Forsikringsselskapet ditt lar kyssesyken, som slo deg ut en måned i tenårene, utgjøre spikeren i kisten for å tegne livsforsikring. Regjeringen finner ut at du har spist for mange lykkepiller til å bevege deg fritt på gaten, med muslimsk bakgrunn i tillegg, blir du klassifisert som en trussel for rikets sikkerhet. Daten din fordunster etter en surf på din genitale sykdomshistorikk, og så videre, og så videre.

Skeptisk
Denne vennlige kostnadsfrie gest fra verdens absolutte nettsøk-ener gjør oss dessuten mistenksomme. Vi lukter fremtidig salg av nettannonser til markedsførere med litt for treffsikker og litt for privat informasjon om konsumenten. Og teknologibransjen representerer ikke akkurat kontinuitet på eiersiden. Er det helt utenkelig at Google går over på nye hender? Eventuelt blir delt opp i ulike selskaper med noen deler av virksomheten solgt eller lagt ned og noen av de opprinnelige oppgavene, som for eksempel å være hotell for pasientjournaler, glemt? At de engang rådende retningslinjene blir veiledende, og at noen glemmer å oppdatere på sikkerhetssiden? Det er mulig resonnementet blir mye fri fantasi. Også private selskaper følger lover og regler.

Fra min mave roper likevel en liten stemme: Minside.no. For jeg vil gjerne ha tilgang på journalmappa mi, men på det offentliges servicekontor på nett. Så får det heller gå noen lysår før Fornyings- og administrasjonsdepartementet får pasientjournalene sikkert og trygt på nett. For naboens journal vil jeg ikke se noe til. Så hold tarmslyngen Deres for Dem selv.

Vil Ullevål sykehus slenge seg på samme type samarbeid?

Amerikansk presidentvalg viser vei?

Det er temmelig nøyaktig halvannet år til det er stortingsvalg i Norge, og dermed kan vi igjen begynne å spekulere på hvilket parti som vil være “best på nett” når valgkampen starter, og hvor viktig dette blir for å vinne stemmer.

Ved kommunevalget i 2007 prøvde samtlige partier seg blant annet med videoer som ble spredd via YouTube, uten at noen av disse ble noen virale klassikere. Knut Rostad og Guri Ofstad Varpe i GCI Communiques moderselskap Burson-Marsteller hjalp TV2 Nettavisen med å bedømme fjorårets valgvideoer, og var stort sett imponert over nivået.

Amerikansk valgkamp har foreløpig vært i en annen divisjon, og kandidatene bruker da også betydelig større summer på å markedsføre seg selv. Ved forrige presidentvalg var kandidatenes blogger viktige kanaler, og for eksempel Howard Dean ble kjent for å være langt fremme på digitale medier, uten at det hjalp han nevneverdig. Ved årets presidentvalg har kandidatene også tatt i bruk blant annet Twitter og sine egne kanaler på YouTube.

Min kollega Martin Lindvall i GCI Stockholm har skrevet et blogginnlegg om den siste videoen til Barack Obama, en video som i aller høyeste grad er inspirerende. Den er foreløpig sett av nesten 9 millioner mennesker på YouTube, i tillegg til alle som har klikket seg inn på www.dipdive.com for å se den i bedre kvalitet.

Jeg er ikke sikker på om vi vil se Siv Jensen, Jens Stoltenberg eller Erna Solberg med en haug kjendiser i sort-hvitt som proklamerer Byggmester Bobs slagord i 2009, og det vet jeg ikke om norske velgere er klare for heller. Men vi er klare for en mer kreativ valgkamp, som blir ført der velgerne er, nemlig i de digitale kanalene.

2009 blir en spennende valgkamp som vi i GCI Communique allerede nå har begynt å glede oss til.

Tanker fra en 1000-Twitter

Etter at jeg skrev om tre trender jeg tror vil bli store i 2008 har mange spurt meg hva som egentlig er “the big deal” med Twitter. Tjenesten gjør jo strengt tatt ingenting!

Så hvorfor har jeg da blitt totalt avhengig av denne mikrobloggingstjenesten i løpet av det siste året? Jeg nærmer meg 1000 sendte meldinger, og har rundt 150 personer som følger meg. Det er omtrent like mange som jeg følger selv, og jeg synes dette er en oversiktlig gjeng. Min kollega Marius Eriksen følger nærmere 500 personer, og har rundt 250 som følger han. Om han har full oversikt er jeg usikker på, men det kan han jo bruke kommentarfeltet til å forklare…

Så hva ER Twitter? Kortversjonen er at det er en tjeneste der du på 140 tegn eller mindre forklarer hva du gjør akkurat nå. Jeg foretrekker å si at Twitter er kortversjonen for å forstå internett i 2008.

Twitter er en glitrende tjeneste for å lære seg å kjenne hvordan det nye nettet oppfører seg. For selv om meldingene er begrenset til 140 tegn, er dette en fabelaktig kanal for å lytte, påvirke og engasjere. Mine 150 “venner” deler nyheter og personlig informasjon, meninger og kuriosa, ingen forventer umiddelbare svar, men jo mer du deltar, jo mer utbytte vil du få. Twitter er en av få tjenester som er like bra på nett som på mobil, og til den dagen jeg kan lese blogger like effektivt på min Nokia som på min Dell, så er Twitter den beste måten å holde seg våken på mellom Asker og Skøyen.

Planlegger du å starte en blogg, men vet ikke om du har tid eller ideer nok, kan Twitter være et bra sted å begynne. Fyr løs dine tanker, be om respons, svar på spørsmål, legg til noen interessante personer, og se hva som skjer. Og burde din bedrift være på Twitter? Er dette en metode som kan nå akkurat dine kunder? Her er fortsatt norske bedrifter i startgropa, men dette er et spennende felt der vi i GCI Communique har flere gode ideer. Vi har vår egen konto på www.twitter.com/gcicommunique, og både Marius Eriksen og jeg selv er forholdsvis aktive.

Er du på Twitter? Hva bruker du tjenesten til? Hvordan forklarer du den til dine venner og kjente?

Nettverk til besvær

De er på forsiden av alle landets aviser, hver halvtime på TV og i radio med direktesendt pressekonferanse på 45 minutter fra regjeringskvartalet - i beste sendetid, kontinuerlig dekning i alle nettaviser, og 4583 blogginnlegg og nettdiskusjoner så langt i dag. Alt på grunn av et kjennskap, et nettverk! Manuela Ramin Osmundsen og Ida Hjort Kraby har fått føle at det nettverket de har bygget opp over 20 år, slår tilbake med full kraft.

Det at norske medier setter likhetstegn mellom inhabilitet og nettverk er vel å dra det litt langt. I vår travle informasjonsalder er nettverkene limet som holder relasjonene sammen over tid og som igjen skal sikre at du over tid har større sjanse for å få f.eks jobben som barneombud.

I følge Wikipedia uttrykker nettverksbygging at mennesker kommer sammen enten direkte eller ved hjelp av digitale nettverk for å sosialisere seg og yte hverandre assistanse faglig, forretningsmessig eller på andre måter som deltakerne drar nytte av. I dette tilfellet har deltagerne klart å dra nytte av sitt nettverk, vel og bra det, men dessverre glemte de å være åpne om det i prosessen.

Som Andreas Andersen skriver i sine mediefunderinger: “Dagens it har en sak om at kvinner er like dyktige som menn til å bygge nettverk… Samme dag kjører både VG og Dagbladet forside og multisideoppslag om statsråd Manuela Ramin Osmundsens nettverksbygging… Temmelig ironisk timing!” Mildt sagt. Kanskje er det sånn at menn snakker og skryter av det, mens kvinner holder det for selv, og dermed smeller det mer når det først kommer frem fra kvinner?

Noe Clintonsk over det
Litt omformulert, men med samme budskap: “I did not have a relationship with that woman!” Noe kjent her? En ting vi lærte oss den 26 januar 1998 er å snakke sant og si det som det er med en gang. Det er i grunn hele problemet i saken. Åpenhet er en av grunnstenene i dagens nettverksbygging som foregår i alle samfunnslag og særlig på nett gjennom sosiale fora.

Osmundsen på Facebook
Jeg kan ikke la være å tenke på hvor inhabil hun hadde vært hvis hun hadde vært på Facebook. Tenk deg om hun hadde hatt 1.000 venner der? Hun ville vært død på jobbmarkedet i all fremtid. Heldigvis for henne er det kun en liten gruppe som heter “Vi som støtter Manuela Ramina Osmundsen” med svimlende to (2) medlemmer. Tenk om hun i tillegg var så freidig å ha flere enn ett (1) bekjentskap i LinkedIn? Kanskje har hun gjemt seg i de lukkede nettverkene som for eksempel Underskog? Nei, heldigvis for henne var hun fraværende der også. Nå vet jeg det, hun har selvfølgelig et hemmelig alias. Kanskje secretary007 eller myministry…

VG - en hær mot individet
Jeg kunne for et par år siden lese i VG hvordan man bygger nettverk. Med overskriften “Enkelt på nettet: Bygg nettverk, få ny jobb“. Både Manuela Ramin Osmundsen og Ida Hjort Kraby har tydeligvis lest denne artikkel, fulgt rådene og er gode eksempler på at det virker. Jeg er ikke like sikker på at de er trofaste VG-lesere lenger.

Nettverksbygging er mer sentralt enn noen gang, både med hensyn til tilgang på kunnskap og som kanaler til å få seg nye jobber i fremtiden. Pass bare på å gjøre det synlig for allmenheten.

Second Life og DnB NOR – stille i fjøset?

Den internettbaserte virtuelle verdenen Second Life kunne vise til voldsom vekst for omtrent et år siden, men har siden dabbet litt av. Verdenen har har i dag 12 millioner innbyggere på verdensbasis, hvorav kun 10 prosent er aktive brukere. Rundt 1.500 av disse er nordmenn, hvor rundt 100 personer er aktive brukere. Les mer om Second Life på Wikipedia.

Tidligere denne uken skrev Digi.no om at det er tomt i norske Second Life-lokaler. DnB NOR var en av bedriftene som satset på den virtuelle verdenen, og ifølge Dagens Næringsliv har de brukt en halv million kroner på satsningen. Nå er det derimot “stille i fjøset” hos DnB NOR i Second Life.

- På åpningsdagen hadde vi stor trafikk, og i dagene etter var det omtrent 20 som var innom. Nå er vi nede i to til fem hver dag, sier Espen Sparre-Enger, prosjektleder for Second Life i DNB Nor, til Dagens Næringsliv.

Sitater som dette gir selvfølgelig vann på mølla for kommentarer til saken og storbanken får så hatten passer i debattforumet. På mange måter er det forståelig. En satsing til en halv million kroner bør definitivt nå ut til mer enn et par hundre personer i året. En kan selvfølgelig også diskutere om Second Life er riktig arena for et selskap som DnB NOR. Ifølge banken er det mellom 1200 og 1700 nordmenn som bruker nettsamfunnet. Noe sier meg at et tettsted med det samme befolkningstallet ikke ville blitt viet en ny filial.

Forfriskende å ta sjansen
Men kritikken til side. Jeg synes DnB NOR bør applauderes for å prøve nye kanaler og ny teknologi. Det er forfriskende å se en bedrift de fleste oppfatter som gammeldags og traust prøve seg på nye fremstøt for å nå kundene sine. Å prøve er første skritt for å være den første bedriften som treffer målgruppen. Selv om dette forsøket neppe kan beskrives som en suksess, kan DnB NOR i det minste slå seg på brystet og si at de prøvde først. Gjør de det hver gang det dukker opp et nytt medium eller en ny kanal tror jeg de vil lykkes i kundekommunikasjonen sin også. Dette er noe andre norske selskaper kan lære av.

Men, det kan ofte lønne seg å ta to skritt tilbake før man tar ett frem igjen. Start med å stille noen enkle spørsmål. Hvorfor skal vi gjøre dette? Hva er målsettingen? Har vi en strategisk forankring i den digitale sfæren? Har vi lyttet nok til målgruppen der ute til å forstå hva de vil ha, og hvordan vi bør og skal kommunisere med dem?

Går man gjennom en tankerekke før man hopper ut idet, blir ofte resultatet bedre med en gang. Lytt først, lær deretter å påvirke, så kan du starte å engasjere målgruppen.